Tiden etter endt høyere utdannelse er et klassisk eksempel på dette og er tilfeldigvis scenariet jeg selv befinner meg i om dagen. Hvem hadde trodd. Ikke jeg for noen måneder siden da jeg lå under dyna og gråt meg gjennom en av prestasjonsangstens høyeste bølgetopper, men det er en helt annen historie vi kanskje kan ta senere hvis vi har tid.
Jeg følte meg fri, men samtidig fanget. I stedet for å tenke “nå kan jeg gjøre hva jeg vil”, tenkte jeg “hva gjør jeg nå?”.
Poenget mitt er at jeg hele livet har klamret meg fast til både planer og identiteter. De har gitt meg forutsigbarhet og noe å forholde meg til så jeg ikke går fra å være et kaos på to bein til et kaos som flyter ut i alle retninger. Jeg har trivdes best med en plan.
Å slippe taket på denne tidligere tanken om at jeg alltid må ha en plan er kanskje det vanskeligste oppgjøret jeg har tatt med meg selv siden jeg begynte å gå til terapeut i vinter. Forsvarsmekanismene våre er tross alt noe av det kjæreste vi har og jeg tror mange frykter fritt fall med hard landing om man frigjør seg fra dem, men man kan vel falle fritt uten å lande hardt, og om man skulle gjøre det likevel, så må det da være mye bedre å være fri enn fanget?