Jeg har alltid hatt en stor forkjærlighet for svensk musikk. Generelt er svenskene mye dyktigere på musikk enn det vi nordmenn er, synes jeg. Jeg har danset til Den svenska björnstammen og Robyn, vært forbanna med Timbuktu og vært sår i hjertet med Lykke Li og Veronica Maggio. Bare for å nevne noen.
Likevel kan ingen av disse måle seg med den første gangen jeg hørte Besvärjelse av Oscar Danielson. Den mørke og behagelige røsten hans appellerte automatisk til meg, og skapte en slags følelse av trygghet. Teksten var likevel det som tok rennafart og traff meg midt i hjertet. Hårene reiste seg på armene og jeg fikk grøsninger av den positive arten på ryggen.
Det kunne like gjerne vært mamma og pappa som hadde skrevet den sangen til meg.
Pappa sier alltid at han alltid kommer til å være glad i meg uansett hva jeg gjør eller hva som skjer. Og jeg veit at han mener det. For når jeg gråter tårer så lange at jeg kjenner saltsmaken i munnen, så er det ingen ord som trøster mer. Uansett hvor dum jeg har vært eller hvor stygge ting jeg har sagt, så kommer alltid mamma og pappa til å være glad i meg. Og jeg glad i dem.
Som den gangen jeg sa til mamma at det jaggu var godt jeg snart flytta ut, så jeg slapp å være til irritasjon for henne lenger, snudde ryggen til henne og gikk. Både mamma og jeg er for stolte til å si unnskyld til hverandre. Vi kan gå i flere dager med et svært, jævla isfjell mellom oss. Og begge veit at grunnen til at vi er sinte på hverandre er at vi egentlig er for like. Selv om det sikkert er begges største mareritt noen ganger.
Mamma, pappa og jeg. Vi er bare mennesker, vi. Og mennesker gjør feil. Men er det ikke de små feilene som gjør oss til de vi er? For til syvende og sist, så kunne ikke mamma og pappa gjort noen ting annerledes. De er mine verdens beste. Mine klipper når jeg selv er en elv som ikke veit helt hvilken retning jeg skal sildre mot.
Det er ikke alt de forstår, og det er heller ikke meningen. Det er derfor vi har dører i huset til å smelle igjen og en seng å legge seg i fosterstilling i når det virker som den eneste utveien.
Grunnen til at jeg skriver dette er fordi det om 8 dager ikke lenger kun er en etasje mellom meg og foreldrene mine. Det kommer til å være et helt hav. Selv om jeg aldri i verden kunne tenke meg å bo hjemme noe særlig lenger, er det ikke noe annet som skremmer meg mer enn at jeg skal klare meg uten mamma og pappa.
Jeg har alltid sett på meg selv som en veldig selvstendig person, men realiteten er en annen enn tankene mine. Sannheten er jo at jeg faktisk ikke klarer meg uten mamma og pappa. Det mest praktiske jeg har klart på egen hånd er å spikre opp et bilde over skohylla mi og bestille mine egne legetimer. Alt annet som kan minne om voksne handlinger har jeg overlatt til mamma og pappa. Kanskje mest pappa ettersom mamma er den som sparker meg i ræva og nærmest kaster meg ut i ting.
Bildet til høyre er det altså meg som har spikret opp. Og det blei jævla bra om jeg får si det sjæl.
Mamma sparker meg i ræva og pappa vekker nysgjerrigheten min. Hadde det ikke vært for hans spontanitet og reiselyst er det ikke sikkert jeg noen ganger hadde flyttet over dammen. Men det er mamma som gir meg bein nok i nesa til å tørre og utnytte nysgjerrigheten jeg har arvet fra pappa. Nysgjerrigheten på å oppleve, utforske og erfare.
Sammen er mamma og pappa dynamitt. Jeg liker å tro at jeg har arvet det beste fra hver av dem, mens både mamma og pappa nok er skjønt enige om at jeg har rasket med meg både den ene og den andre dårlige egenskapen fra den motsatte part. Jeg roter like mye som pappa og kjefter like høyt som mamma. På en annen side er jeg en like god lytter som pappa og en rådgiver når det trengs, akkurat som mamma. Jeg er litt mamma, litt pappa og veldig mye meg selv. Både til deres store begeistring, og noen ganger skuffelse.
Vi har hatt våre krangler og dårlige perioder. Tårer har blitt grått og stygge ting har blitt sagt. Men det er tre ord jeg aldri har sagt til verken mamma eller pappa, og det er "jeg hater deg". Uansett hvor intenst sint jeg har vært.
Så, muttern og fattern; jeg kommer alltid til å elske dere uansett hva, jeg også.
Vi har hatt våre krangler og dårlige perioder. Tårer har blitt grått og stygge ting har blitt sagt. Men det er tre ord jeg aldri har sagt til verken mamma eller pappa, og det er "jeg hater deg". Uansett hvor intenst sint jeg har vært.
Så, muttern og fattern; jeg kommer alltid til å elske dere uansett hva, jeg også.