Det er lørdag morgen. Jeg står med henda godt plantet i oppvaskkummen mens jeg kjenner litt på dunken i hodet som konstant minner meg på gårsdagens festligheter.
"Vi kommer til å bli alkoholikere," sier jeg.
Det går noen sekunder.
"Vi må kjøpe mer vin i dag," sier Oda.
"Ja," sier jeg.
"Vi kommer til å bli alkoholikere," sier jeg.
Det går noen sekunder.
"Vi må kjøpe mer vin i dag," sier Oda.
"Ja," sier jeg.
I går var det en uke siden jeg drasset med meg 70 kg med klær og sko over dammen, og mot mer engelske trakter. Byen som tidligere har vært mitt favorittreisemål, et mekka for shopping og mulighet for beundring av majestetiske bygninger, har nå blitt mitt hjem. Og jeg er forelsket på ny, men på en helt annen måte. Før har jeg kun nytt London med korte åndedrag. Nå kan jeg trekke pusten og føle byen helt ned i lungene. Og i hjertet.
Stemninga i husstanden har vært upåklagelig hele uka og vi har dritlættis minst to ganger hver dag. Du veit sånn lættis hvor alle klapper som en sel, higer etter pusten og må masere magemusklene etterpå? Ja, akkurat sånn.
Min første uke som London-beboer har gått hella fort. Voksenlivet har falt over meg som en flodbølge av ansvar. Vaskemaskinen står kontinuerlig og lager jordskjelv på kjøkkenet hvor det alltid lukter noe godt av det Oda lager av mat. Vi har rukket å gjøre mye på kun en uke, og det meste har vært ganske kult, lættis og bra.
Pappa og jeg dro blant annet for å sjekke ut skoleområdet. Goldsmiths ligger i/på(?) New Cross og det tok 30 min-ish å komme seg dit fra her vi bor. Strøket virket veldig kult i alle fall, så jeg gleder meg til å gjøre meg mer kjent der etter hvert. Det var faktisk graduation i hovedbygningen til skolen da vi var der, tilfeldigheter ass. "Jaja, Tore, nå må jeg fullføre det greiene her, så deg og mamma får med seg dette," sa jeg. Og så lo pappa, mens jeg i grunn gråt litt innvendig fordi jeg gruer meg skikkelig til studiene og er redd for alt bare skal bli tull og dritt.
Stemninga i husstanden har vært upåklagelig hele uka og vi har dritlættis minst to ganger hver dag. Du veit sånn lættis hvor alle klapper som en sel, higer etter pusten og må masere magemusklene etterpå? Ja, akkurat sånn.
Min første uke som London-beboer har gått hella fort. Voksenlivet har falt over meg som en flodbølge av ansvar. Vaskemaskinen står kontinuerlig og lager jordskjelv på kjøkkenet hvor det alltid lukter noe godt av det Oda lager av mat. Vi har rukket å gjøre mye på kun en uke, og det meste har vært ganske kult, lættis og bra.
Pappa og jeg dro blant annet for å sjekke ut skoleområdet. Goldsmiths ligger i/på(?) New Cross og det tok 30 min-ish å komme seg dit fra her vi bor. Strøket virket veldig kult i alle fall, så jeg gleder meg til å gjøre meg mer kjent der etter hvert. Det var faktisk graduation i hovedbygningen til skolen da vi var der, tilfeldigheter ass. "Jaja, Tore, nå må jeg fullføre det greiene her, så deg og mamma får med seg dette," sa jeg. Og så lo pappa, mens jeg i grunn gråt litt innvendig fordi jeg gruer meg skikkelig til studiene og er redd for alt bare skal bli tull og dritt.
Samme kveld tok pappa med seg hele kollektivet på musikal ved Trafalgar Square. Vi så Les Misérables og jeg hadde gåsehud og frysninger fra sceneteppene gikk til side og helt frem til de lukket seg sammen igjen. Også gråt jeg litt fordi jeg blir så rørt av flinke mennesker. Og fordi pappa skulle dra dagen etter. Lol.
Dagen etter sendte jeg my old man på dør og innså at nå er det meg mot verden. Oda og jeg dro til Shoreditch for å hente en bokhylle for Brita som flytter inn på fredag. Etter å ha bært hylla fem meter og alle platene hadde detti ut, skjønte vi at vi bare kunne drite i å ta med oss en ferdig montert IKEA-hylle på bussen. Så vi ringte en taxi og hadde dritlættis. Shoreditch var forresten et innmari kult sted. Dit skal vi absolutt tilbake altså.
Oda og jeg fikk blod på tann. Sa noen flatpakker? Sa noen grinete drittunger og stressa småbarnsforeldre? Sa noen IKEA? Jeg aner ikke hvor mange timer vi var der, men handlekurven ble til slutt et stort fjell av nødvendigheter til leiligheten. Da den siste tingen var lagt på vogna, satte jeg meg på gulvet og innså nok en gang at kollektiv transport ikke var et alternativ for å frakte alle disse tingene hjem. Etter "Oda, dette kommer ikke til å gå" x45674 bestilte vi taxi. Men vi fikk ingen taxi, vi fikk en jævla minibuss til å kjøre oss hjem.
Jeg har alltid hørt skrekkhistorier om flatpakkene fra IKEA. Jeg har vært der når mamma og pappa har bannet og nærmest kasta verktøyet veggimellom. Men aldri i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at det å montere fem planker sammen skulle være så på trynet. Av mangel på armmuskler (eller muskler i det hele tatt) og en drill, ga jeg jobben videre til Ida og Oda og tok meg heller et glass vin mens jeg heia fra sidelinja.
Ikke at det falt i smak for noen andre enn meg, men bordet ble i alle fall ferdig og vi kunne spise vår første middag i leiligheten. Oda serverte søtpotetpai og vi drakk billig vin til. Resten av leiligheten ble også hakket hyggeligere etter en god runde med støvsugeren og utbytting av noe interiør. Bademattene med delfindekor var liksom ikke helt vår stil. Dessuten deler Ida og jeg rom, og vi har endelig fått det ganske koselig der om jeg får si det sjæl.
Livet som roomies har fungert dritbra hittil til tross for at Ida og jeg er som natt og dag både hva personlighet og stil angår. Vi har det dritgøy sammen og jeg tror nok vi skal klare å være venner helt frem til jul selv om hun har flotte vesker og sko pent plassert på stativet, mens mine skitne Vans er slengt inn i skohylla og "You smell like fart"-skiltet er hengt opp på veggen.
På torsdagen meldte jeg meg inn i treningssenter og siden det har jeg hatt støle bein. Jeg hadde egentlig planer om å hvile de støle beina på fredagen, men da klokka var halv ti fant Oda og jeg ut at vi skulle ut. Så vi tok på leppestift, løp ut døra og til puben borti gata før turen gikk til Bar Soho hvor vi danset oss halvt i hjel til Jump Around, drakk øl og spotta en fyr som etter omstendighetene ligna på Matt Corby.
Morgenen etter var lang og treg, men Oda og jeg kom oss ut av døra til slutt. Lunsjen spiste vi på Burger & Shake før vi var dårlige budsjettsstudenter i Covent Garden og endte opp med poser i hver hånd begge to. Så dro vi hjem, lagde taco, jeg lagde fletter og var 10 år igjen, og alt var lættis. Pappa synes ikke det var så lættis at jeg hadde kjøpt nye sko, men nå er jo han en voksen mann og jeg en ung kvinne, så det er ikke meningen at vi skal være enige om alt.
Søndag ble ingen hviledag for kollektivet i 11 Hadstock House. Snarere tvert i mot. Leiligheten var ganske shabby da vi kom hit, og etter at andre viktigere ting var fikset fant vi ut at vi ikke ville leve i andres dritt lenger og tok saken i egne hender. Det var verre enn først antatt og mer er det ikke å si om den saken.
Ellers har vi spiste sene frokoster, sene lunsjer og sene middager, beglodd byen vi bor i og danset rundt i leiligheten. Oda og jeg har bestilt konsertbilletter til Dan Croll, Andrew Belle og How To Dress Well. Og jeg har allerede rukket å knuse to tallerkner, så alt er som normalt og jeg er fortsatt meg selv.
I dag har jeg bestilt billett til mitt første freshers event, så vi får se om ikke det blir lættis. Neste uke har jeg enrolment og mandag 29. starter skolen for real. Samme dag får jeg også besøk fra Norwegen, og det gleder jeg meg skikkelig til.
Farvel - til vi sees!
Farvel - til vi sees!