Hver kveld når jeg legger meg i senga summer det i hodet mitt. Rester av lyden fra tuben i det den kommer i massiv fart på undergrunnen mens vinden tar tak i håret mitt og gir lungene en kort pause fra den tette luften der nede under bakken. Alle luktene, tempoet og menneskemassen som beveger seg som maur i ulike retninger.
Sett fra fugleperspektiv ser jeg nok ut som en liten dritt blant så mange mennesker, kjøretøy og høye bygninger. Men jeg føler meg ikke liten her. Når jeg går nedover Euston Road med musikken min i øregangene, er denne byen min. Og jeg dens. Vi tilhører hverandre. Det føles naturlig, for akkurat nå er det akkurat her jeg skal være.
Sett fra fugleperspektiv ser jeg nok ut som en liten dritt blant så mange mennesker, kjøretøy og høye bygninger. Men jeg føler meg ikke liten her. Når jeg går nedover Euston Road med musikken min i øregangene, er denne byen min. Og jeg dens. Vi tilhører hverandre. Det føles naturlig, for akkurat nå er det akkurat her jeg skal være.
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forventa da jeg flytta hit. Det å flytte var bare noe jeg visste at jeg måtte gjøre. London ropte på meg og jeg lot meg lokke av fristelsen. Til syvende og sist er penger bare penger, og man veit ikke hva som er bak en dør før man har åpnet den.
Snart fire uker etter at jeg åpnet denne døren, har jeg lært at det ikke trenger å befinne seg noe storartet og nevneverdig kult bak den for livet skal være bra. Jeg trenger ikke fancy restauranter og daglige beundringer av alle de flotte bygningene her for å føle at min tilværelse her er komplett.
De fine øyeblikkene lever uansett. Det er de jeg lever for. Hjemmelagde måltider og gode samtaler med samboerne mine på vårt knøttlille kjøkken slår restaurantbesøk ned i støvlene. Å gå i takt med Argonauts av The Little Ones fra stasjonen og hjem til leiligheten mens man holder olajakka i hånda og drømmer om høst.
Snart fire uker etter at jeg åpnet denne døren, har jeg lært at det ikke trenger å befinne seg noe storartet og nevneverdig kult bak den for livet skal være bra. Jeg trenger ikke fancy restauranter og daglige beundringer av alle de flotte bygningene her for å føle at min tilværelse her er komplett.
De fine øyeblikkene lever uansett. Det er de jeg lever for. Hjemmelagde måltider og gode samtaler med samboerne mine på vårt knøttlille kjøkken slår restaurantbesøk ned i støvlene. Å gå i takt med Argonauts av The Little Ones fra stasjonen og hjem til leiligheten mens man holder olajakka i hånda og drømmer om høst.
Olajakka som tante kjøpte da hun var 16 år og skreiv «Roger» med sprittusj inni. «Roger» er vasket vekk for lengst, men strykelappen i nakken er der fortsatt med bilde av en engel snudd opp ned og teksten «Love flips everytime you think of him». Det blir litt for ironisk, så jeg ler for meg selv og drømmer ennå mer om høst.
Spontane turer ut med jentene fra klassen. Akkurat passe fulle og drittakknemlige for at vi har funnet hverandre danser vi oss gjennom natta på mørke og stappfulle nattklubber hvor ingen bryr seg om den utvaska t-skjorta di eller at bootyshaken din er forferdelig og lyser av white trash på lang vei.
Spontane turer ut med jentene fra klassen. Akkurat passe fulle og drittakknemlige for at vi har funnet hverandre danser vi oss gjennom natta på mørke og stappfulle nattklubber hvor ingen bryr seg om den utvaska t-skjorta di eller at bootyshaken din er forferdelig og lyser av white trash på lang vei.
Konsertbilletter som blir sluppet gjennom postsprekken i døra og gjør hele dagen din. Eller når Only Real slipper £3.50-billetter til intimkonsert i Shoreditch og det passer deg så jævlig greit. For det gjør alltid konserter. De passer alltid jævlig greit. Derfor skal jeg på seks stykker til før jul, og det passer i grunn jævlig greit.
Når høsten endelig sier hallo et kort øyeblikk og man kan bruke lue for første gang denne sesongen mens det er marked og salsakonsert i nabolaget ditt, og du egentlig er mest fyllesjuk og ingenting passer jævlig greit. Bortsett fra den lange setningen der. Den passa jævlig greit akkurat nå.
Skype sessions med mamma og pappa for tredje gang på en dag fordi vi alle tre egentlig skulle ønske at jeg satt rundt middagsbordet hjemme eller de var her med meg. Så stikker det litt i magen og jeg vil litt hjem helt til jeg kommer på at jeg dro hit for en grunn, og at jeg hadde gått på veggen om jeg fortsatt skulle bodd hjemme. Jeg setter på Kråkesølv og tar på meg ullgenseren mamma strikket til morfar da hun var på min alder, så går stikket av hjemlengsel over på et fint øyeblikk. Ps. Se på håret til pappa. Jeg har ledd av det i mange dager nå.
Når kalenderen plutselig viser mandag 29.september og studenttilværelsen blir et faktum der du sitter i din første forelesning og kun forstår halvparten av det som blir sagt. Mandag 29.september ble jeg også overfalt av fire blondies fra Larvik som alle lå på tvers av to enkeltsenger i fire netter.
Latterkramper ble produsert fra de dypeste hjørnene av lungene våre, byen ble utforsket og på onsdag drakk vi oss fine på både det ene og det andre før The 1975 fylte Alexandra Palace med låter som nytes bedre live enn på plate. Det var en perfekt høstkveld og lyden av saksofon har aldri omfavnet hjertet mitt på den måten før.
Det siste fine øyeblikket som er verdt å nevne er det øyeblikket over halve håret mitt havnet på gulvet i en shabby frisørsalong rett borti gata. Hjertet mitt dunket og hendene skalv. «Der forsvant identiteten min de siste fire årene,» tenkte jeg og kjente at det egentlig var like greit. Hva er det verste som kan skje? At det tar ennå syv år til neste gang håret mitt når ned til rumpesprekken og er så slitt at tuppene ser ut som sagflis? Det går i grunn bra for meg, as.
Til syvende og sist er hår bare hår og penger bare penger. De fine øyeblikkene er ikke bare bare. De lever, og de setter jeg pris på.