Det nye året har nesten rukket å bli gammelt siden sist jeg ofret denne bloggen en tanke. Men folkens, det er fortsatt et nytt år! Hvilket betyr at man kan fortsette akkurat som før eller finne ut en helt tilfeldig dag at livet trenger en forandring. Gode og dårlige dager kommer i en skakkjørt harmoni uavhengig om det er 2015 eller 2023 uansett.
Et år er likevel en genial greie, fordi det gjør det så lett å sortere tingene som skjer i livet. Jeg skal jo forhåpentligvis bli gammel en dag, jeg og, og da kan det være fint å se tilbake på årene som ung, dum og noen ganger litt lovende, men ikke så veldig ofte. Det er i alle fall sånn jeg føler meg akkurat nå, men det er egentlig helt greit, for det er ikke meninga at man skal føle seg 100% sikker og vellykka som 19åring.
Så, hva kunne 2014 bringe en jobbende revysjef som i tillegg til å være utplassert i lokalavisa, prøvde å fullføre videregående, være russ, venn, datter, søster og kollega samtidig? Vi tar det i kronologisk rekkefølge, så vi ikke roter til det topplokket jeg har blitt tildelt mer enn nødvendig.
Året startet med meg som sto malplassert i den ferske januarkulda, omringet av par som innledet 2014 med lenge etterlengtede kyss. Det var i alle fall sånn det føltes da jeg sto der og så dobbelt opp på himmelen som var full av fyrverkeri og blyge stjerneglimt. Ukysset og bedugget dro jeg hjem og la meg alene i et tomt hus. Jeg drømte at jeg snakket med mamma og pappa på telefonen, men det var visst ikke en drøm ifølge samtaleloggen min morgenen etter. Jeg druknet sorgen og planene mine om et sunnere liv i en frysepizza på sofaen alene den første dagen i 2014. Jeg håper de som gikk tur i Bøkeskogen på samme tidspunkt fikk kjøttgnagsår. Det er det eneste rettferdige.
Et år er likevel en genial greie, fordi det gjør det så lett å sortere tingene som skjer i livet. Jeg skal jo forhåpentligvis bli gammel en dag, jeg og, og da kan det være fint å se tilbake på årene som ung, dum og noen ganger litt lovende, men ikke så veldig ofte. Det er i alle fall sånn jeg føler meg akkurat nå, men det er egentlig helt greit, for det er ikke meninga at man skal føle seg 100% sikker og vellykka som 19åring.
Så, hva kunne 2014 bringe en jobbende revysjef som i tillegg til å være utplassert i lokalavisa, prøvde å fullføre videregående, være russ, venn, datter, søster og kollega samtidig? Vi tar det i kronologisk rekkefølge, så vi ikke roter til det topplokket jeg har blitt tildelt mer enn nødvendig.
Året startet med meg som sto malplassert i den ferske januarkulda, omringet av par som innledet 2014 med lenge etterlengtede kyss. Det var i alle fall sånn det føltes da jeg sto der og så dobbelt opp på himmelen som var full av fyrverkeri og blyge stjerneglimt. Ukysset og bedugget dro jeg hjem og la meg alene i et tomt hus. Jeg drømte at jeg snakket med mamma og pappa på telefonen, men det var visst ikke en drøm ifølge samtaleloggen min morgenen etter. Jeg druknet sorgen og planene mine om et sunnere liv i en frysepizza på sofaen alene den første dagen i 2014. Jeg håper de som gikk tur i Bøkeskogen på samme tidspunkt fikk kjøttgnagsår. Det er det eneste rettferdige.
Hehe, relatable? xD
Sånn bortsett fra å bekymre meg en god del over russerevyens progresjon, var jeg på min eneste hyttetur i hele 2014 i januar. Å stappe en bil full av jenter, skiutstyr, ullsokker og øl høres jo ut som den enkleste ting i verden, men gudene skal vite at det krevde en god del planlegging når 4 /4 hadde jobb ved siden av skolen. Til slutt løste kabalen seg, og til fjells føyk fire fjolls for purking foran peisen, taco og bakken, og det var hella nice.
Sånn bortsett fra å bekymre meg en god del over russerevyens progresjon, var jeg på min eneste hyttetur i hele 2014 i januar. Å stappe en bil full av jenter, skiutstyr, ullsokker og øl høres jo ut som den enkleste ting i verden, men gudene skal vite at det krevde en god del planlegging når 4 /4 hadde jobb ved siden av skolen. Til slutt løste kabalen seg, og til fjells føyk fire fjolls for purking foran peisen, taco og bakken, og det var hella nice.
Februar kunne blant annet by på Ellie Goulding-konsert i Oslo hvor en jente prøvde å stjele middelalderponchoen min som for anledningen ble anvendt som skjerf. Heldigvis var Mathilde en ekte venn og battla frøkna ut med "Ingen stjeler ponchoen til Anna!". Og det har Mathilde helt rett i. Ingen stjeler ponchoen min.
Ellers var det duket for russeball. Jeg hater å pynte meg, rekker aldri å sminke meg, og overlater alltid håret mitt til tilfeldighetene. Lørdag 15. februar måtte jeg derimot ta meg kraftig sammen og prøve mitt beste. Med frisørhjelp fra Helle og en kjole sendt hele veien fra Kuala Lumpur (internett <3) ankom ballpartneren min og jeg Park Hotell med stil.
I vinterferien bodde jeg i skolens auditorium i håp om å få dreis på revyen, og det med halvveis hell. Jeg kjefta, fikk kjeft og gråt innvendig da jeg innså at ting på et tidspunkk gikk strake vegen til helvete. Det vakre finnes dog i det vonde, og det som er så fint med ting som går til helvete, er at det aldri er for seint å snu. Og det gjorde jaggu den revyen vår også, mer om det lenger ned.
Kjærlighetsmåneden ble rundet av med Sarah og historiens største flirt himself, Jason Derulo. Jeg skjemmes ikke, han er min helt, mitt idol. Intet mindre enn en uke senere var mars i full sving og jeg befant meg igjen i Oslo for en ny konsertopplevelse. Denne gangen The Weeknd og Drake. Jeg kom hovedsakelig for The Weeknd, men dayuumn, Drizzy imponerte han og. I et øyeblikk tok jeg til og med meg selv i å white girl-twerke, og det til min store overraskelse foran Lido. Imponert ble han nok ikke, men det er helt greit, for han er nok ikke noe flink på twerking han heller.
Resten av mars var det revy 24/7. Var det ikke det ene, så var det det andre, og jeg har aldri, ALDRI, vært så jævlig sliten i hele mitt liv. Jeg hadde visst flere reservebatterier på lager enn jeg strengt tatt var klar over selv, og disse fikk kjørt seg kraftig gjennom hele mars. De stundene jeg ikke var elev eller revysjef, var jeg bare et stykk vandrende katastrofe som gråt stille tårer enten på dass eller i fosterstilling i senga.
Nå får jeg revyen til å høres ut som mitt livs største belastning, men det var den tvert i mot. Det er kanskje det jeg er mest stolt over å ha fått til i hele mitt liv, og jeg angrer ikke ett sekund på at Mathilde og jeg påtok oss oppgaven som revysjefer. Ikke aner jeg hvordan vi klarte å seile den til tider halvslukne revyskuta i land til slutt, men det gjorde vi og jeg får fortsatt gåsehud bare av å tenke på revyen I fare for å gjenta meg selv for mye kan den som måtte ønske, lese et komplett sammendrag av hele revygreia ved å trykke her. Det under her er forresten en video og ikke et bilde, lol.
Ellers i april starta russetida og det var tid for å være harry, ung og dum. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier trodd at jeg kom til å ha det så gøy som russ, men det ble uten tvil en uforglemmelig tid i livet mitt. Samme dag som den offisielle starten på russetida fikk jeg en telefon fra SONOR om at jeg hadde fått et conditional offer fra Goldsmiths. Ettersom kravet var 5 i snitt for å få plassen jeg var reservert, begynte jeg egentlig bare å planlegge bartenderutdannelsen på Magaluf med en gang. Mer om dette senere.
Livet som russ fortsatte, og Stavangertreffet sto for tur den første helga i mai. Selv gråt jeg som en foss på Karpe Diem og blåste igjen liv i white gurl-twerkinga på Tinie Tempah, tok karuseller og løp fra bussring til bussring for å danse med de rikeste russeguttene:)<3
Uka etter vant Mathilde og jeg pris for beste reportasje innen tekstkategorien på Medieprisen 2014. Saken kan leses ved å klikke her.
I mai entret jeg også for første gang dansegulvet på Losen Nattklubb i Larvik. Det eneste festlige høydepunktet som eksisterer for 18åringer i Larvik. Med hjelm og Dworek tok jeg natten med storm slik 18åringer flest bør gjøre. Nå er jeg jo 19, så da kan jeg ikke holde på sånn lenger. Kødda, det kan jeg vel.
Min siste dansetrening på Studio Nille noen sinne fant sted, og det var med tårer i øyekroken og vemodighet i hjerterota jeg avsluttet et kapittel som har eksistert i livet mitt siden jeg var 5 år gammel. Jeg har fortsatt kjærlighetssorg og ser jevnlig på lyriske jazzkoreografier på YouTube for å strø salt i såret. Studio Nille, du var min ungdoms store kjærlighet og for det skylder jeg deg alt. Et knust datahjerte er på sin plass: </3
Natt til 17. mai ankom og det var tid for å avslutte russetida med et smell. Bokstavelig talt fordi noen dytta meg ned på bussgulvet så jeg knuste albuen min. Nesten. Selve 17. mai ble for første gang siden jeg var 4 år tilbragt i noe annet enn bunad. Passa meg egentlig fortreffelig å vandre rundt i en russedress full av tiss, gjørme og [sett inn stygt ord for mannlig kjønnsorgan] skrevet med sprittusj på buksebenet blant alle de festkledde menneskene på Larviks torg. Dessuten sparkesykla jeg fra Indre Havn til Sentrum og triksa på veien. Skulle ønske noen tok bilde av det, for jeg var så sjukt kul da og kunne hatt det som profilbilde på Tinder for der er det jo så mye hell og lykke å hente=) Russetida, as. En serie med stolte øyeblikk i mitt liv.
Resten av mai fløy avgårde med vinden og i slutten av måneden fikk Oda og jeg oss leilighet i London. Med ett ble plutselig bandplakatene på rommet veldig barnslige og livet så innmari voksent. Et liv jeg ikke en gang var sikker på om jeg var klar for eller i det hele tatt visste om kom til å skje ettersom jeg fremdeles ikke hadde kommet inn på noe universitet.
Blant all usikkerheten rundt min egen fremtid, var det i alle fall èn ting som ble komplett. I begynnelsen av juni kom nemlig den offisielle bekreftelsen på navnendringen min i posten og jeg har siden hatt mellomnavnet Nor etter Besse, morfaren min, som dessverre gikk bort i 2011. Det er vondt at han ikke har vært her de siste tre årene, som kanskje har vært de årene jeg har utviklet meg mest som menneske og utrettet ting jeg er stolt av, men nå er han på en måte litt med meg likevel, og det føles både godt og riktig.
Blant all usikkerheten rundt min egen fremtid, var det i alle fall èn ting som ble komplett. I begynnelsen av juni kom nemlig den offisielle bekreftelsen på navnendringen min i posten og jeg har siden hatt mellomnavnet Nor etter Besse, morfaren min, som dessverre gikk bort i 2011. Det er vondt at han ikke har vært her de siste tre årene, som kanskje har vært de årene jeg har utviklet meg mest som menneske og utrettet ting jeg er stolt av, men nå er han på en måte litt med meg likevel, og det føles både godt og riktig.
Mai takket plutselig for seg og juni bare "the bitch is back". Mannen som har 50% av skylda for min eksistens fylte 50 år i april og denne begivenheten gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen. 7. juni skulle rett og slett bli dagen jeg fikk min åpenbaring om at lag ikke bare er for jobbende tobarnsforeldre som benytter slike anledninger til pardans og gin & tonic. Meg var det nemlig også plass til. Talen til Mr. Birthday Boy aka daddy cool aka Tore, skrev jeg på baksiden av en papptallerken fem minutter før jeg holdt den med både velkomstdrink og et par glass vin innabords. Gikk bra, det, som med alt annet jeg gjør jeg i siste liten.
16. juni fikk jeg den lykkelige beskjeden om at jeg ikke ble trukket opp til muntlig eksamen, og jeg kunne stolt takke farvel med videregående for alltid. 19. juni måtte jeg stappe meg selv inn i bunaden for å stase meg opp til vitnemålsutdeling med resten av avgangskullet. Jeg vant til og med stipend. Slik et stilig avskjed da gitt.
Dagen etter den offisielle avslutningen av videregående, startet sommerens første eventyr med jentetur til Kreta. Ei uke med sol, mythos, gyros og moro med Mathilde, Marie og Andrea var akkurat det jeg trengte for å pangstarte sommeren. Dessuten blei jeg så solbrent at det nesten var imponerende.
4. juli var ikke bare USAs nasjonaldag, det var også dagen hvor veilederen min fra SONOR ringte meg på jobb og kunne informere om at jeg offisielt var student ved Goldsmiths University of London. Og jeg bare "å ja", for det er alltid det jeg svarer når jeg ikke skjønner en dritt. På kvelden feiret vi mest Mathildes 19årsdag og litt meg, bare litt.
Juli fortsatte med fine sommerdager og festivaler. Først ut var Stavernfestivalen hvor høydepunktet ble svenske The Royal Concept allerede den første festivaldagen. Den andre festivaldagen undervurderte jeg min toleranse for kombinasjonen gloheit sol og kartongvin, men det har vi vel alle gjort på et tidspunkt i livet.
Helga etter Stavern var det tid for Slottsfjell, øl, venner, Kastell og teltliv. Dette er en kombinasjon jeg tolerer veldig godt, og festivalen ble like fin som jeg hadde forventa i forkant. Den måtte den jo egentlig bare bli når hver dag startet med å hoppe i havet, fortsatte med vors i seilbåten til Mats før konsertopplevelser på fjellet, og ble avsluttet med DJ-sets, dansing og øl på Kastellnatt.
Bits & bobs fra resten av juli som jeg egentlig ikke husker en dritt av fordi jeg enten var på jobb eller dro nytte av at sola for en gangs skyld ofret noen stråler til stakkars Norge.
August kom samtidig som flere av venna dro. Ei litta reality check på a mor der, typ "shit, nå stikker alle, snart er det din tur, di gamle sjøkrabbe". Så jeg klamret meg til restene av sommeren med festivaler og gode venner.
I starten av august fyrte Frida og jeg opp "Cadillac Girl" på bilstereoen og tok fatt på veien mot Oslo, Helle og Øyafestivalen. Hovedattraksjonen for vår dag og vårt første møte med Øya var The National. Dessuten så vi både Kråkesølv og Emilie Nicholas, og ble nesten mettet på god musikk, sen augustsol og øl i godt selskap på en grassflekk. Men bare nesten, for sånt noe kan man egentlig aldri få nok av. I alle fall ikke jeg.
Senere i august var det Toyota'n til Metty som tok Metty, Annikken og undertegnede med på den 10 timer lange ferden mot Trondheim og Pstereo-festivalen. Muligens den beste slutten sommeren kunne få ettersom helga i Trondheim kunne by på både bursdagspiknik i parken, reunion med Larviksvenner og ikke minst Biffy Clyro live. De gutta der kan spille i bar overkropp til de er 80 år gamle og fortsatt rocke dritten ut av hvem som helst.
Resten av august jobba jeg for å tjene til livets opphold før det plutselig ble september og den store flytte-hjemmefra-dagen nærmet seg med en flodhests tunge skritt. Selv var jeg tom for ord og følelser rundt det hele, og sleit med å forstå hva som får et menneske til å slutte i en jobb man digger, pakke ned et pikerom man føler seg hjemme i, og forlate alle man er glad i til fordel for noe annet.
Mandag 8. september kom omsider, uansett hvor mye jeg hadde prøvd å løpe vekk fra den dagen i drømmene mine om natta. Det føltes som å se seg selv utenfra da jeg tok den litt rare avskjedsklemmen med mamma på trappa i Larvik og til slutt endte opp foran min egen leilighet i London med pappa og tre kofferter på slep. Heldigvis tok det ikke mange dagene før jeg slo meg til ro i et nytt hjem med nye omgivelser og samboere.
Under freshers week var nok ikke jeg den som deltok på flest arrangementer, men i alle fall nok til at jeg møtte og fikk de vennene jeg har i London den dag i dag. På forhånd hadde jeg sagt til meg selv at det var greit så lenge jeg hadde noen å være med, selv om det ikke nødvendigvis var sisters by heart. Jeg er så uendelig glad for at jeg tok feil der, og kan ikke uttrykke sterkt nok hvor takknemlig jeg er for å ha snublet over et knippe jenter som jeg føler meg så komfortabel og har det så gøy med.
Samme dag som skolen begynte fikk jeg mitt første besøk i London av Mathilde, Tine, Sarah og Emma. Det var jaggu godt å se de selv om det bare var tre uker siden sist, og denne sjela hadde ikke vondt av venninnetid, konsert og litt utforsking av byen.
Innledet oktober med å gå fra dette:
Til dette:
I flere år var det lange håret identiteten min, og jeg var lei av å gjemme meg bak lokker så lange at jeg til slutt kunne tørka meg i ræva med det om jeg hadde hatt lyst. Så det var bare å få klipt av over halve hestehalen helt spontant en ettermiddag. Beste avgjørelsen jeg har tatt på lenge. En blir så voksen av å klippe av seg alt håret.
Resten av oktober gikk til å søke opp annenhvert ord i pensum på Google Translate, Norgessavn, konserter, brev og oppvask. Også var Rikke og jeg turister i egen by;)))
Resten av oktober gikk til å søke opp annenhvert ord i pensum på Google Translate, Norgessavn, konserter, brev og oppvask. Også var Rikke og jeg turister i egen by;)))
November startet med lyden og synet av blekk som merket kroppen min for alltid - til mammas store fortvilelse og min store glede. Jeg angrer ikke så mye som ett sekund, og kan fortsatt ta meg selv i å stirre lenge på den bare fordi jeg synes den er så sjukt fin og kul. Hvis noen skulle finne på å tatovere seg i London en gang, så dra til Extreme Needle i Covent Garden. Hyggelige folk og høy hygienefaktor. Hurramegrundt for det.
Helgen etter tilbragte Oda og jeg tilsammen 20 timer på buss og ferje for å tilbringe i alt 36 timer i Amsterdam. På disse timene rakk vi å gå så mye at beina nesten datt av, for ikke å snakke om å gå oss vill (hver gate leder til en kanal som ser helt føkkings lik ut), sove i en seng bak en gjemt bokhylle, dra på sexmuseum, spise mat, lukte på ost og sjokolade, og rett og slett bare være. Sånn bortsett fra at vi nesten frøys i hjel, så falt jeg pladask for Amsterdam. De 36 timene var liksom bare en smakebit av byen, og jeg gleder meg til å en dag dra tilbake med litt bedre tid og litt flere ting på agendaen.
I midten av november kom mamma og pappa på et lenge etterlengtet besøk sånn at de kunne spandere øl, mat og ny bukse på meg. Og nye sko. De veit ikke pappa om, men det er helt greit. Det er ikke sånt som fedre skal vite egentlig. Det var hyggelig med besøk altså, innmari hyggelig.
Ellers kunne den siste høstmåneden by på konserter, kalde høstkvelder og ikke minst feiring av mitt nittende år som menneske. Sistnevnte var innmari stas, nesten så det var morsommere å fylle 19 enn 18. Jeg fikk så sjukt mange fine hilsener, gaver og brev i posten, og ikke minst ble feiringen med jentene mine her i London et av høstens store høydepunkt for min del. Jeg var både overveldet og rørt. Selve bursdagsdøgnet entret jeg i regnet mens jeg løp over gata for å kjøpe nattmat i en pølsevogn på tidenes mest lugubre gatehjørne i Islington. Det er noe med meg og all denna sjarmen. Det tar liksom aldri slutt.
Etter en så fin november, var det desember sin tur til å, tradisjonen tro, avslutte året. Oda inviterte i den anledning inn til juleverksted i vårt hjemmekoselige kjøkken. Hjemmelaget mulled cider og grøt ble fortært, pepperkaker ble bakt og kort laget. En riktig fin julekveld som ble avsluttet på The Old Queen's Head i Islington, en av mine favoritter i London så langt. Dessuten inviterte Rikke til thanksgiving-middag hos seg fordi hu er veldig amerikansk av seg;)))
Så dro jeg hjem på en spontantur en uke før min planlagte hjemkomst. Danseforestilling, julebord og reunions sto på planen før jeg måtte returnere til London for siste innspurt på universitetet. Den siste uka bodde jeg omtrent på laben og druknet sorgene mine i te.
Kvelden før nok en avreise til Norge var Oda og jeg på Bombay Bicycle Club-konsert og det var <3333333 Så var det bare å få dratt med seg julegaver, klær og meg sjæl over dammen nok en gang for å jobbe, feire jul og være sliten.
Kvelden før nok en avreise til Norge var Oda og jeg på Bombay Bicycle Club-konsert og det var <3333333 Så var det bare å få dratt med seg julegaver, klær og meg sjæl over dammen nok en gang for å jobbe, feire jul og være sliten.
Det er mulig jeg bare hadde for høye forventninger til det å komme hjem til jul, men det ble liksom ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg hadde det kjempefint i ny jobb, julaften ble en fin kveld, mamma og pappa kjefta nesten ikke på meg, og det var uendelig godt å se alle igjen/ta farvel med de jeg ikke ser før sommeren igjen. Samtidig sov jeg forferdelig dårlig om nettene og var sliten de resterende timene av døgnet jeg ikke jobba. Det er sikkert sånn for alle etter den første tida med store forandringer, men likevel føler man seg så alene om det. Jeg hadde en fin jul altså, misforstå meg rett.
Avslutningen av året ble feiret med alle jentene og masse mat før turen gikk videre til fest hos Kristin med mange fine folk. Og så var det plutselig 2015 og nok en gang entret jeg et nytt år stilløst.
Fader heller, dette ble altfor langt og detaljert. Men jeg har tilgode å klare og "kill my darlings" som det heter på journalistikkspråket;) Jeg har faen meg skrivi på denne teksten i en uke nå.
Hva skal man liksom konkludere med til slutt? 2014 glemmes nok ikke med det første i alle fall. Litt teit, mest bra og masse kjærlighet. Det sier jeg meg fornøyd med, jeg.
Hva skal man liksom konkludere med til slutt? 2014 glemmes nok ikke med det første i alle fall. Litt teit, mest bra og masse kjærlighet. Det sier jeg meg fornøyd med, jeg.