En klok mann fortalte meg dette her for litt siden. Jeg aner ikke hva han heter, hvor han kommer fra eller hva historien hans er. Han kom rett og slett bare dansende mot meg da jeg kom gående fra undergrunnen. I utgangspunktet ville han verve meg til en organisasjon, men selv om jeg ikke var gammel nok, så viet han noen sekunder av livet sitt til å prate med meg. Og omvendt. Tilfeldigheter altså.
Setningen er så enkel, og den er helt sikkert sagt av andre både før og etter mannen som stoppet meg på gata. Likevel har ordene brent seg fast i hjernebarken min og de slipper ikke taket med det første. Det er jeg glad for. I en så stor by som dette er det lett å føle at man drukner. At man ikke finner sin plass. Det er ikke nødvendigvis noen som forteller deg det, det er ting som foregår inne i deg selv som gir denne følelsen av at man blir slukt av et sort hull.
Jeg har tenkt det selv et par ganger. Når jeg dulter borti noen eller holder på å kræsje med folk som skal forbipassere meg. "Du suger på dette, Anna. Du suger på å være storbychick". Så slår det meg at det sikkert var tusen andre mennesker som gjorde akkurat det samme på akkurat samme tidspunkt i akkurat samme by. Og byen har likevel plass til oss som klumser oss gjennom veien fra A til B.
Den har plass til alle de dresskledde mennene med stresskoffert som tar Hammersmith & City-line til Liverpool St. Station hver morgen. Den har plass til turister som drasser tunge trillekofferter etter seg i de travle gatene. Den har plass til små førsteklassinger i skoleuniformer som leier hender på undergrunnen. Og den har plass til meg.
Selv her for noen uker siden da jeg gikk fra busstoppet og hjem med gårsdagens sminke og et hode som hadde tatt seg en harrytur til helvete. Strålene fra sola traff meg som dartpiler i ansiktet og jeg forbannet værgudene for at de laget bra vær på en så bedriten dag. På veien kjøpte jeg meg en liter ferskeniste som jeg drakk i en slurk mens jeg lå i senga og lurte på hva livet egentlig var og hvorfor jeg alltid ser så usofistikert ut på bilder.
Men det er faktisk bare meg som er meg, jeg er ikke mer enn det jeg er og hvor mye det er kan jeg egentlig bestemme selv. Noen dager vil jeg fylle max 1% av mitt potensiale som et vellykket menneske ved å ha en dårlig dag, savne mamma og pappa, og synes synd på meg selv mens jeg spiser godteri. Andre dager slenger jeg på meg favorittskoa, masse rød leppestift og hiver meg ut døra mens jeg hører på Kendrick Lamar's "i". "I love myself" synger han og jeg synger med.
For jeg er glad i meg selv. Jeg ser dritbra ut med rød leppestift, jeg er dritflink til å skrive og jeg lager dritgod taco. Denne byen har plass til meg, og den plassen har jeg tenkt til å fylle. Min plass kanskje er liten sammenlignet med mange andres, men jeg skal utnytte den plassen jeg har fått, bidra med det jeg kan - og være fornøyd med det. Vi har ikke tid til å late som vi er noe vi ikke er. Sett i den store sammenhengen er livet altfor kort til det.
Jeg veit egentlig ikke hva som er poenget mitt her, men for alt jeg veit, så kan det hende det finnes flere der ute som trengte det sitatet som en liten påminner på at det er plass til alle. En udefinert plass som vi kan velge helt selv hvordan vi vil bruke.
Filosofiske meg takker for seg for denne gang. Håper alle har det bra.