Hvorfor er det så vanskelig å se seg selv gjennom andres øyne? Jeg prøver så hardt å rose framfor å straffe. Rose meg selv for at jeg er disse 162 ordene du nettopp har lest. 162 fler enn da skrivestreken blinket i et tomt Word-dokument. 162 fler enn da jeg for en tid tilbake var overbevist om at jeg ikke kunne skrive lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet enn lange avhandlinger om å ikke vite hvem jeg er eller om gammel eplejuice i et stjålet ølglass, men jeg veit ikke hvordan.
Jeg er ikke den fæle topplistelåta du må lide deg gjennom på vors med folk du ikke liker. Tror jeg. Kanskje noen ganger, men ikke alltid. Jeg tror jeg er den låta som får deg til å føle ting. Noen ganger er jeg låta som forandrer livet ditt litt. Andre ganger er jeg låta du spiller på repeat i tre uker før du går drittlei og aldri hører på den igjen. Jeg tror at det er fort gjort å tenke at det er kjipt å være den låta. Men det er liksom litt fint óg. Selv om play-knappen er stoppet og man er slettet fra spillelista, så var man en gang der. En gang betydde man noe, og det er da bedre enn å aldri ha betydd noe i det hele tatt?
so will the happiness”
– Rupi Kaur