Jeg sitter egentlig bare her og hører på Beirut, og tenker at livet i grunn ikke er så aller verst. Jeg er heldig som kan sitte her og danse med tærne mens jeg hører på den dritfine stemmen til Zach Condon. På trappegelenderet henger nyvaska sengetøy til Helle og Emil kommer til helga, og i maskinen holder en ny runde med klær på å gå fra møkkete til reint.
Anmeldelsen blir utfordrende på en gøyal måte, ettersom den skal være kritisk og derfor må bygge noe på ting fra pensum. I høst skrev jeg faktisk en anmeldelse av Ben Howards siste album for en nyhetsside vi designet i Digital Media, kun basert på min svært generelle interesse for musikk. Den kan leses her om ønskelig. Språket er absolutt ikke perfekt, og jeg synes det er dritskummelt å dele en engelsk tekst av denne sorten med noen andre, men jeg har bestemt meg for at jeg må være litt mer stolt av de tingene jeg gjør. Jeg snakker meg selv ned altfor mye, og det er verken tiltrekkende eller til noe hjelp for selvtilliten. Det er viktig å ha selvinnsikt og være kritisk, men man må ikke bli sin egen største kritiker.
Skal ikke la meg rive helt med nå, det er jo ennå en stund til gradestokken tillater bare ben og t-skjorter. Ennå så mye jeg lengter etter olajakka akkurat nå, så får jeg bare holde ut med kåpa en liten stund til. Året har ikke mer enn så vidt starta og det er viktig å nyte det som skjer akkurat nå fremfor å til stadighet tenke på alt som skal skje. Likevel er det lov å drømme litt, bare litt, er det ikke?
Vi får snakkes litt før sommeren, da. Det burde jeg tross alt få til. I mellomtiden kan dere jo se på alle bildene av meg et par tusen ganger til. Veldig bloggete av meg, hæ? Tenk å holde på sånn hver dag. Jeg hadde blitt sprø.