Er det ikke rart hvordan man snubler over mennesker ved en tilfeldighet? Mennesker man trodde det var meningen at man skulle møte. Bare fordi alt var fint i brøkdelen av et sekund. Hvordan hjernen er satt sammen slik at den tillater seg selv å tenke på denne brøkdelen av et sekund hver eneste dag i lang tid.
I en annen brøkdel av et sekund tar man seg selv i å akseptere. Akseptere at selv om det er meningen at man skal møte visse mennesker, betyr ikke det nødvendigvis at de skal fortsette å være tilstede i livet ditt. Det er likevel mange måter å være tilstede på. I tankene er kanskje den mest tilstedeværende av dem alle.
I en annen brøkdel av et sekund tar man seg selv i å akseptere. Akseptere at selv om det er meningen at man skal møte visse mennesker, betyr ikke det nødvendigvis at de skal fortsette å være tilstede i livet ditt. Det er likevel mange måter å være tilstede på. I tankene er kanskje den mest tilstedeværende av dem alle.
Det å akseptere altså, man føler seg så jævla voksen. Plutselig løper sekundene fra deg, og man er ikke lenger voksen. Man har blitt gammel og kanskje full av anger på alle tingene man aksepterte da man var ungdom, på vei til å bli voksen, og egentlig ikke visste bedre.
Men hvordan kan man noen gang vite? Livet har jo tross alt ingen terms and conditions i liten skrift som ingen gidder å lese, men trykker på godta likevel. Hadde det bare vært så enkelt.
Men hvordan kan man noen gang vite? Livet har jo tross alt ingen terms and conditions i liten skrift som ingen gidder å lese, men trykker på godta likevel. Hadde det bare vært så enkelt.