I går kveld fikk jeg en liten åpenbaring etter en samtale med Ida og Oda av det litt mer alvorlige slaget. Jeg synes egentlig det er vanskelig å snakke om fordi det i utgangspunktet er vanskelig å akseptere og innse... at jeg ikke bestandig er så snill mot meg selv. Jeg tipper det er flere som kjenner seg igjen, men jeg kan kun tale min egen sak og vet kun hvordan jeg opplever det selv.
Daglig kommenterer jeg noe negativt om meg selv. Enten om det går på utseende, personlighet eller ferdigheter. Jeg har kalt meg selv ting som jeg hadde blitt såret av om det hadde vært noen andre som hadde slengt disse kommentarene rett i trynet mitt. Jeg er min egen største kritiker, og det gjør meg skikkelig lei meg.
Det finnes et uttrykk som sier at man må elske seg selv før man kan elske noen andre. Jeg har kommet en lang vei når det gjelder dette sammenlignet med hvor jeg startet. Jeg hadde en periode for noen år siden hvor jeg mislikte omtrent alle sider ved meg selv. Jeg er stolt over at det ikke er sånn lenger, at jeg har klart å forstå at det finnes mer ved meg enn selvkritikk og negativitet.
Problemet ligger i det at jeg finner det lettere å unnskylde meg selv og påpeke mine feil i stedet for å trekke frem det positive. Da kommer jeg liksom andre i forkjøpet. For en satans idiotisk tankegang. Hvor innmari vanskelig kan det egentlig være å si til meg selv at "vet du hva, Sørensen, i dag var du bra nok." Det er vel kanskje en dag vi alle drømmer om, den dagen vi endelig føler oss bra nok og aksepterer at vi ikke er mer enn det vi er og at ingen forventer noe annet enn det heller.
Jeg veit ikke helt hvor jeg vil, men jeg kjente at jeg fikk behov for å skrive ned tankene mine rundt dette et sted. Og det er vel også derfor jeg har denne bloggen. Det var rett og slett bare trist å høre at andre legger merke til hvordan jeg behandler meg selv som dritt psykisk uten at jeg selv har lagt merke til det. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger enn det. Det begynner tross alt å bli flere år siden jeg sist hadde det dårlig over en lengre periode. Jeg tror det er denne følelsen og takknemligheten over å ha det skikkelig bra som har skygget over for det faktumet at jeg ikke har vært noe grei mot meg selv.
Med det sagt har ting vært verre enn de er nå. Jeg får ikke lenger avsmak av å se meg selv i speilet. Nå ser jeg heller en kvinnelig kropp som muligens har noen ekstra gram å avse på magen, men ikke så mye at det ikke er mulig å gjøre noe med. Jeg ser ei jente som for noen år siden ikke skjønte hvorfor hun ikke hadde det bra, og som i dag nesten ikke husker sist livet var virkelig kjipt. Jeg har blitt en person som engasjerer meg i viktige saker og har et mindre fokus på det materialistiske i livet enn hva jeg pleide å ha. Jeg ser lyst på livet og framtida, og driter nesten på meg av takknemlighet for menneskene jeg har i livet mitt. Jeg har ennå en vei å gå. Det er ennå ting dypt inne i meg som må graves fram, anerkjennes og legges bak meg. Men sånn er det vel for oss alle.
Jeg har det bra altså, kjempebra faktisk. Det er bare ikke alltid jeg, som de fleste andre, har det like bra med meg selv. Men som mamma (seriøst den søteste dama jeg veit om) sa på telefonen tidligere i dag: "Vi kan ikke få straight A's på alt i livet, Anna." Og det har mamma helt rett i. Så det er egentlig helt greit at jeg ikke gjorde det så veldig bra på researchrapporten i Intro to Journalism, eller at jeg ikke har vært på treningssenteret på en uke. For i går fikk jeg kjempegod respons på feature -og intervjuideene mine og i dag så jeg faen meg dritbra ut i buksene jeg egentlig bruker hver eneste dag. Dessuten har håret mitt blitt langt nok til å kunne flette det igjen. Man kan ikke vinne på alt i livet, men så lenge man har flette går det egentlig greit altså.
Daglig kommenterer jeg noe negativt om meg selv. Enten om det går på utseende, personlighet eller ferdigheter. Jeg har kalt meg selv ting som jeg hadde blitt såret av om det hadde vært noen andre som hadde slengt disse kommentarene rett i trynet mitt. Jeg er min egen største kritiker, og det gjør meg skikkelig lei meg.
Det finnes et uttrykk som sier at man må elske seg selv før man kan elske noen andre. Jeg har kommet en lang vei når det gjelder dette sammenlignet med hvor jeg startet. Jeg hadde en periode for noen år siden hvor jeg mislikte omtrent alle sider ved meg selv. Jeg er stolt over at det ikke er sånn lenger, at jeg har klart å forstå at det finnes mer ved meg enn selvkritikk og negativitet.
Problemet ligger i det at jeg finner det lettere å unnskylde meg selv og påpeke mine feil i stedet for å trekke frem det positive. Da kommer jeg liksom andre i forkjøpet. For en satans idiotisk tankegang. Hvor innmari vanskelig kan det egentlig være å si til meg selv at "vet du hva, Sørensen, i dag var du bra nok." Det er vel kanskje en dag vi alle drømmer om, den dagen vi endelig føler oss bra nok og aksepterer at vi ikke er mer enn det vi er og at ingen forventer noe annet enn det heller.
Jeg veit ikke helt hvor jeg vil, men jeg kjente at jeg fikk behov for å skrive ned tankene mine rundt dette et sted. Og det er vel også derfor jeg har denne bloggen. Det var rett og slett bare trist å høre at andre legger merke til hvordan jeg behandler meg selv som dritt psykisk uten at jeg selv har lagt merke til det. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger enn det. Det begynner tross alt å bli flere år siden jeg sist hadde det dårlig over en lengre periode. Jeg tror det er denne følelsen og takknemligheten over å ha det skikkelig bra som har skygget over for det faktumet at jeg ikke har vært noe grei mot meg selv.
Med det sagt har ting vært verre enn de er nå. Jeg får ikke lenger avsmak av å se meg selv i speilet. Nå ser jeg heller en kvinnelig kropp som muligens har noen ekstra gram å avse på magen, men ikke så mye at det ikke er mulig å gjøre noe med. Jeg ser ei jente som for noen år siden ikke skjønte hvorfor hun ikke hadde det bra, og som i dag nesten ikke husker sist livet var virkelig kjipt. Jeg har blitt en person som engasjerer meg i viktige saker og har et mindre fokus på det materialistiske i livet enn hva jeg pleide å ha. Jeg ser lyst på livet og framtida, og driter nesten på meg av takknemlighet for menneskene jeg har i livet mitt. Jeg har ennå en vei å gå. Det er ennå ting dypt inne i meg som må graves fram, anerkjennes og legges bak meg. Men sånn er det vel for oss alle.
Jeg har det bra altså, kjempebra faktisk. Det er bare ikke alltid jeg, som de fleste andre, har det like bra med meg selv. Men som mamma (seriøst den søteste dama jeg veit om) sa på telefonen tidligere i dag: "Vi kan ikke få straight A's på alt i livet, Anna." Og det har mamma helt rett i. Så det er egentlig helt greit at jeg ikke gjorde det så veldig bra på researchrapporten i Intro to Journalism, eller at jeg ikke har vært på treningssenteret på en uke. For i går fikk jeg kjempegod respons på feature -og intervjuideene mine og i dag så jeg faen meg dritbra ut i buksene jeg egentlig bruker hver eneste dag. Dessuten har håret mitt blitt langt nok til å kunne flette det igjen. Man kan ikke vinne på alt i livet, men så lenge man har flette går det egentlig greit altså.
"Vi vet inte vart vi ska men vi ska komma dit."