“Når han får skrevet det ned, kjenner han at trykket i hodet letter. Først fosser de fram, ordene, setningene, og det er ikke alltid han aner hvor de kommer fra eller hvor de skal, men en jækla foss i hodet er det, og da, når ordene flyter ut på papiret og drar flere ord med seg - det er et kick. Det prikker ut i fingrene, akkurat som når du driver med hard styrketrening.”
- Utdrag fra "Vi sees i morgen" av Tore Renberg.
Den siste delen om hard styrketrening veit jeg ikke om jeg tør si meg helt enig i, men ellers kan jeg absolutt relatere meg til denne beskrivelsen av det å skrive ned ord og setninger svart på hvitt. Bare synd de har sittet så utrolig langt inne den siste tiden. Hvorfor veit jeg egentlig ikke. Kanskje fordi hjernen min har vært på en aldri så liten bærtur de siste månedene, noe den muligens hadde godt av.
Jeg pleide lenge å lure på når ting skulle begynne å snu. Når sunne og gode tanker skulle bli tomme og vonde. Når følelsen av letthet skulle overveies av noe tungt og mørkt. Når den 15 år gamle, ulykkelige meg igjen skulle spre dårlig stemning i topplokket. En periode jeg fortsatt kvier meg for å snakke om høyt fordi jeg den gangen ikke tok meg selv på alvor og brukte flere år på å innse at jeg på den tiden ikke hadde det så bra. Ennå lenger tid tok det å akseptere at det å ikke ha det bra er lov, det skal man ikke ha dårlig samvittighet for. Sammen med denne aksepten kom muligheter som utfordret meg og fikk meg til å blomstre. Jeg surfet på en bølge av lykke, bekreftelse og mestringsfølelse. Nettopp fordi jeg så ofte fikk kjenne på den følelsen det å skrive ga meg. Videregående var min personlige storhetstid hittil i livet, og jeg har den å takke for mye av hvem jeg er i dag.
Evig solskinn finnes likevel ikke, og det er heller ikke bra for noen av oss. Så vendepunktet kom tidsnok, det. Ikke like hardt og nedslående som sist, men det kom, og det tuklet med de allerede tvistede irrgangene i hjernen min.
Å velge sko eller hva jeg skal skrive i en melding kan fort være store utfordringer på en hverdagslig basis for meg. Mens det å ta et stort valg som mest sannsynlig kommer til å påvirke resten livet mitt på en eller annen måte, det bare kastet jeg meg ut i. “Hasta la vego til å tenke over alle mulighetene som finnes, vi bare velger denne retningen i livet,” ropte jeg mens jeg kjørte segway utfor en klippe uten hjelm på hodet i september i fjor.
Heldigvis har jeg ikke tatt skade av denne risikofylte turen ned denne klippen. Ennå. Jeg har faktisk overlevd ganske greit. Jeg har siden hatt det fulle ansvaret for meg selv og ettersom det ikke har gått strake veien til helvete ennå, så kan det bare gå en vei herfra og det er: litt sånn halvslakk linje oppover. Ikke akkurat noen bratt stigning.
Men ja, her sitter jeg altså. På teppegulvet på det lilla rommet i den shabby leiligheten i den shady gata i Camden. Rundt hjørnet ligger den lokale puben Cock Tavern, og hva som foregår der akkurat nå vil jeg helst ikke tenke på. Også har vi kolonialen som reklamerer med “Open Till Late” men stenger kl. 23.00. Hvilket gulv i hvilken leilighet i hvilken gate i hvilken by befinner jeg meg om la oss si 5 år fra nå? Hvem finnes i livet i mitt da? Kanskje en fyr? Kanskje en baby? Bare tanken fremkaller sure oppstøt i halsregionen min.
Foreløpig har jeg nok med meg selv og dette livet. Her sitter jeg altså. På dette teppegulvet som jeg både har elsket og forbannet. I dag fullførte jeg min siste dag som førsteårsstudent ved Goldsmiths, til tross for at det først var her om dagen jeg innså at jeg faktisk er student. Jeg passer egentlig skikkelig dårlig som nettopp det. Jeg veit ikke en gang hva jeg passer som. Plutselig en dag kan blokka ha gått tom for blanke ark og pennen tom for blekk, også passet jeg bedre som konsulent, ikke skribent.”
Teksten ovenfor har jeg foreløpig bare tittelert "En kveld i mars". Den er like uferdig som jeg selv er og den vil aldri fullføres, noe jeg heller aldri vil. Jeg snakket med Rikke om dette her om dagen. At om vi en dag føler at vi ikke har noe å jobbe for eller mot, så slutter vi også å leve. Denne marskvelden ble jeg slått av en smålig panikk over at jeg er skarve 21 år når jeg er ferdig med min første bachelorgrad. Jeg følte meg umoden, men for gammel til å være på noe annet sted i livet. Jeg ville hjem, men jeg ville bli. Jeg var lei av London, men jeg hadde ikke fått nok.
Siden den kvelden har det skjedd mye. Ting gikk ikke i en halvslakk linje oppover, heller nedover. Månedene mellom mars og september var, for å være helt ærlig, ikke de mest oppmuntrende i mitt liv. Jeg tenkte mer enn det som kan være sunt for et menneske. På hvordan en så liten del av verden som det jeg faktisk er, kan ha så stor påvirkning. På at selv om jeg er en del av det som skal forsvinne og til slutt bli fullstendig glemt, kan det jeg gjør akkurat i dag påvirke alt.
Første gangen jeg tok meg mot til å sette ord på følelsene som foregikk inne i meg var på en buss på vei hjem fra Oslo i august.
“Når jeg løper prøver jeg å se for meg meg selv i bikini på stranda i håp om at det vil tvinge hjernen min til å sende signaler til resten av kroppen om å fortsette fremover. Men aller mest har jeg lyst til å dø, for hva er poenget med all den løpingen? Hva prøver jeg å løpe fra?
Melkesyren sprenger låra mine halvt i hjel. Slimet i halsen gjør det å puste til en vanskeligere oppgave enn det noen ganger er fra før. Lyden av kneleddene som knirker i det jeg kaster nok et håpefullt blikk mot distansemåleren i vitenhet om at jeg kun har løpt 50 meter siden sist jeg så på den.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg var den raskeste sædcellen i februar for 20 år siden. Greit nok at mine matteferdigheter ikke er spesielt imponerende, men det regnestykket der får jeg i alle fall ikke til å gå opp.
Det er så typisk meg. Den ene gangen jeg er raskest i noe, så blir det konkurransen om å bli satt til livs helt ufrivillig. Snart 20 år senere sitter jeg fortsatt og dealer med konsekvensene det medfører å stikke av med seieren. Jeg husker da jeg var 16 år og beroliget meg selv med at jeg snart kom til å finne svar på ting. Hadde det bare vært så forbanna lett som jeg trodde den gangen.
Men kjære 16 år gamle meg. Det er med tungt hjerte jeg må skuffe deg. Til tross for at du har lært mye siden den gang, har svarene uteblitt. Ved nærmere ettertanke kan jeg egentlig konkludere med at du er mer forvirret enn noen gang før. For du forstår deg ikke på verken deg selv eller det som foregår rundt deg. Du har sluttet å akseptere at ting er som de er. I stedet for svar sitter du med tusen nye spørsmål.”
Før dette hadde jeg ikke prøvd å skrive noe som helst. Ikke et eneste ekte ord om tankene og følelsene jeg satt inne med. Kanskje fordi jeg visste det ville gå over. Om ikke dagen etter, så i alle fall på et eller annet tidspunkt. Selv om jeg fortsatt ikke sitter med så veldig mange svar, så har jeg nådd nok et vendepunkt. Jeg har skjønt at det ikke hjelper noen å gå rundt og være irritert. Selvfølgelig vil folk ha barn. Vi mennesker er jo også ressurser, og hvem vet når det neste geniet blir født. Jeg håper bare at de kommende generasjonene blir fostret opp uten skyggelapper for øynene. At de forstår at det finnes flere mennesker enn seg og sine. Og at om vi behandler jorda vår som dritt, vil den til slutt gjøre det samme med oss. Det må ingen av oss glemme.
Det finnes ingen håndbok for hvordan vi skal leve livet. Vi må nesten bare føle oss fram. Prøve å finne en slags balanse. Mamma sier alltid at livet er 80 % slit og 20 % moro. Slit kan bety utfordringer, og utfordringer kan bety muligheter. Alt handler om hvordan man ser på det. Det har jeg lært etter å nesten ha druknet i et mørkt tankemønster over lengre tid. Både du, jeg og verden rundt oss er et uferdig prosjekt, men vi kommer oss ikke fremover med en negativ innstilling. Det er mye jeg ikke klarer å begripe, men akkurat det har jeg forstått.
Dessuten skriver jeg, og det er vel nesten det største vendepunktet av alle. Jeg kjenner det prikker i fingrene. Jeg kjenner det kicket som gir meg den mestringsfølelsen jeg trenger for å klare og surfe den bølgen man kan kalle livet. Det føles fint etter å ha padlet i motvind en stund.
Jeg tror man lærer mye av mentale nedgangstider, man får kjenne på de mindre hyggelige sidene i sitt eget følelsesspekter, og sånn klarer man også å skille på hva som er godt og vondt. Jeg hadde nok godt av de kveldene i mars og august, og tiden i mellom. Likevel prøver jeg å ikke størkne fast i en periode som tilhører fortiden, for viktigst av alt er hvordan jeg har det i dag.
Og i dag har jeg det bra.