Jeg tror jeg var rundt 9 år gammel da jeg skjønte at jeg likte å skrive og at det kanskje var noe jeg kunne bli god på. Nå er jeg snart 22 år gammel. Jeg liker det fortsatt og jeg tror jeg har blitt bedre. Likevel er det én ting jeg synes er vanskelig, men fantastisk når jeg først får det til: å sette ord på følelser.
Forhåpentligvis finnes det flere skribenter (om jeg får være så frekk å kalle meg selv det) der ute som deler mine tanker rundt dette. Det er jo tross alt kjipt å være alene om ting. Jeg hater å være alene. Ikke fysisk alene, men følelsen av å være alene. Det er en av følelsene jeg tror jeg aldri kommer til å klare å beskrive. Heldigvis er det heller ikke den følelsen jeg skal forsøke å beskrive nå. Denne følelsen er en helt annen.
Jeg snakker om følelsen som angriper deg med all sin kraft når du befinner deg i et slags mellomstadie i livet. Når du ikke har noen konkret plan eller beveger deg i en spesifikk retning. Når det føles som om du står på vent. Nesten som en nedlastning som stopper på 88% og blir der.
Tiden etter endt høyere utdannelse er et klassisk eksempel på dette og er tilfeldigvis scenariet jeg selv befinner meg i om dagen. Hvem hadde trodd. Ikke jeg for noen måneder siden da jeg lå under dyna og gråt meg gjennom en av prestasjonsangstens høyeste bølgetopper, men det er en helt annen historie vi kanskje kan ta senere hvis vi har tid.
Denne følelsen er ikke vond. Heller ikke god. Den kjennes nesten litt tom og hul, og du er fanget i den med hele deg. Noen dager føles den som en murstein som synker til havets bunn og andre dager føles den som en av de fine fuglene som bare svever høyt, høyt oppe på himmelen. Noen dager føles den som en tung klump i magen og andre dager føles den som om hele hjernen din er et vått brød.
Mest av alt er følelsen uforutsigbar og forvirrende. Den setter griller i hodet på deg og får deg til å lure på hva i helvete det er du driver med. Hvem er du? Hvem vil du være? Hvem skal du bli? Og så videre. Følelsen er en slags frykt. Frykt for at man ikke vet hva som venter rundt neste hjørne. Frykt for at man skal miste seg selv og ikke klare å plukke opp noen av bitene på veien.
For min del dukket følelsen opp i det sekundet jeg trykket 'submit' på mitt aller siste essay i april. Den vokste seg sterkere allerede på toget inn til Oslo senere samme dag og blandet seg sammen med det som føltes som en intens fyllesjuke etter å ha sittet oppe hele natten for å tvinge ut min siste rest av akademisk intelligens.
En måned tidligere endte internshipet mitt i London som jeg fortsatt er overbevist om at det var mitt alterego, Annisha, som gjennomførte og ikke meg, Anna, som sitter i senga nå og skriver det greiene her i bare strømpebuksa fordi strømpebukse er det nye joggebukse.
Jeg følte meg identitetsløs. Jeg var ikke intern-Anna lenger. Ikke student-Anna heller. Ikke Anna som bor i London og kan undergrunnskartet nesten utenat. Plutselig var min eneste identitet privilegert drittjente med kun luksusproblemer og en mild eksistensiell krise å forholde seg til.
Jeg følte meg fri, men samtidig fanget. I stedet for å tenke “nå kan jeg gjøre hva jeg vil”, tenkte jeg “hva gjør jeg nå?”.
Slik fortsatte det gjennom hele sommeren og nå har følelsen blitt til en boble jeg svever inne i. På en eller annen måte har jeg klart å finne ro i denne følelsen av å sveve og synes det er fint å tenke på det sånn. Frykt trenger ikke være den realistiske og sure klumpen i magen når den kan være den litt naive fuglen som svever på himmelen.
Fugler er vel også redde for noe. Hvis jeg var en fugl hadde jeg kanskje vært redd for å bli bæsjet på av en annen fugl som svevde høyere enn meg, men jeg er jo et menneske og jeg er tidvis redd for ting som å gå glipp av jobbmuligheter eller at personligheten min skal blekne.
Jeg tror det er fler enn meg der ute som svever på en sky av frykt, luksusproblemer og eksistensielle spørsmål akkurat nå. Jeg tror det er fler enn meg som, til tross for å være et kaos på to bein, hater uforutsigbarhet. Spesielt når det kommer til de litt større tingene i livet.
Fra vi er bittesmå til et stykke frem i livet ligger det alltid en slags plan foran oss. Grunnskole. Videregående. Derfra er det litt opp til den enkelte. Det kan være mange ulike veier til samme destinasjon, men mange velger videre studier. Noen fordi de har innmari lyst, andre fordi det tilbyr et slags sikkerhetsnett i noen år til (les: meg). Jeg valgte nok studier som 18-åring fordi det ga meg en plan.
Det er kanskje rart med tanke på at alt annet i livet mitt overlates til tilfeldighetene, men jeg er en dame som liker å ha en plan. Ikke at det alltid går som planlagt.
Som for eksempel da jeg var på Bali på nyttårsaften og sa til en fyr ute at jeg hadde to nøkler og en plan og lurte på om han ville være med på planen min, men så hadde jeg tatt med feil nøkler. Dette er også en helt annen historie og den tror jeg faktisk ikke vi gidder å ta oss tid til senere for den er egentlig bare sjukt teit og endte kjedelig uansett:
Poenget mitt er at jeg hele livet har klamret meg fast til både planer og identiteter. De har gitt meg forutsigbarhet og noe å forholde meg til så jeg ikke går fra å være et kaos på to bein til et kaos som flyter ut i alle retninger. Jeg har trivdes best med en plan.
Helt til nå.
Nå har jeg bestemt meg for å bruke høsten til å reise og til å bare være Anna uten noen titler eller identiteter foran dette navnet som kan leses samme vei baklengs som forlengs.
Jeg veit egentlig ikke helt hvem Anna er, men kanskje jeg blir litt klokere på det når jeg nå skal gjøre alvor ut av denne “sveve”-metaforen min og faktisk fly hele veien til Bali i Indonesia. Hva som venter meg på andre siden av verden har jeg ingen anelse om, men jeg tror jeg kommer til å like det.
Å slippe taket på denne tidligere tanken om at jeg alltid må ha en plan er kanskje det vanskeligste oppgjøret jeg har tatt med meg selv siden jeg begynte å gå til terapeut i vinter. Forsvarsmekanismene våre er tross alt noe av det kjæreste vi har og jeg tror mange frykter fritt fall med hard landing om man frigjør seg fra dem, men man kan vel falle fritt uten å lande hardt, og om man skulle gjøre det likevel, så må det da være mye bedre å være fri enn fanget?