Skrivestreken i det tomme Word-dokumentet blinker mot meg som blinklyset på bilen når jeg svinger ut av en gate og inn i en ny. Som fotoboksen ved Batteritomta den gangen jeg kjørte altfor fort der for tre år siden og lå våken i tre netter etter og ventet på en bot som aldri kom. Som knappen på kaffemaskinen mens vannet i beholderen blir varmt nok til å fylle en kopp med kaffe jeg egentlig ikke liker, men som jeg tenker at jeg trenger fordi jeg har ligget våken tre netter igjen. Denne gangen har jeg ikke ventet på noen bot. Boten har allerede kommet. Den kommer hver dag når jeg straffer meg selv for at jeg er den jeg er: en som er redd for ting som ikke er farlige. En som famler i mørket og aldri finner lysbryteren. En du bare scroller forbi i feeden din.
Hvorfor er det så vanskelig å se seg selv gjennom andres øyne? Jeg prøver så hardt å rose framfor å straffe. Rose meg selv for at jeg er disse 162 ordene du nettopp har lest. 162 fler enn da skrivestreken blinket i et tomt Word-dokument. 162 fler enn da jeg for en tid tilbake var overbevist om at jeg ikke kunne skrive lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet enn lange avhandlinger om å ikke vite hvem jeg er eller om gammel eplejuice i et stjålet ølglass, men jeg veit ikke hvordan.
Hvorfor er det så vanskelig å se seg selv gjennom andres øyne? Jeg prøver så hardt å rose framfor å straffe. Rose meg selv for at jeg er disse 162 ordene du nettopp har lest. 162 fler enn da skrivestreken blinket i et tomt Word-dokument. 162 fler enn da jeg for en tid tilbake var overbevist om at jeg ikke kunne skrive lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet enn lange avhandlinger om å ikke vite hvem jeg er eller om gammel eplejuice i et stjålet ølglass, men jeg veit ikke hvordan.
For jeg er kofferten som fortsatt trenger å bli pakket ut av enda jeg kom hjem for fire dager siden, fordi jeg innbiller meg at om jeg pakker ut vil alle minnene forsvinne fortere enn en fjert i en orkan. Jeg er de møkkete, hvite skoene som har kjent Larviks regnvåte gater og Londons mange dansegulv under sålene. Jeg er saltvannet som tørker sakte på huden din og solstrålene som blender deg mens du venter på neste vindkast.
Jeg er ikke den fæle topplistelåta du må lide deg gjennom på vors med folk du ikke liker. Tror jeg. Kanskje noen ganger, men ikke alltid. Jeg tror jeg er den låta som får deg til å føle ting. Noen ganger er jeg låta som forandrer livet ditt litt. Andre ganger er jeg låta du spiller på repeat i tre uker før du går drittlei og aldri hører på den igjen. Jeg tror at det er fort gjort å tenke at det er kjipt å være den låta. Men det er liksom litt fint óg. Selv om play-knappen er stoppet og man er slettet fra spillelista, så var man en gang der. En gang betydde man noe, og det er da bedre enn å aldri ha betydd noe i det hele tatt?
Jeg er ikke den fæle topplistelåta du må lide deg gjennom på vors med folk du ikke liker. Tror jeg. Kanskje noen ganger, men ikke alltid. Jeg tror jeg er den låta som får deg til å føle ting. Noen ganger er jeg låta som forandrer livet ditt litt. Andre ganger er jeg låta du spiller på repeat i tre uker før du går drittlei og aldri hører på den igjen. Jeg tror at det er fort gjort å tenke at det er kjipt å være den låta. Men det er liksom litt fint óg. Selv om play-knappen er stoppet og man er slettet fra spillelista, så var man en gang der. En gang betydde man noe, og det er da bedre enn å aldri ha betydd noe i det hele tatt?
Vi er jo alle låter som en dag aldri skal bli spilt av igjen. Og da er det fint å tenke på at man har betydd noe, spesielt i de stundene man kjenner at man er redd for å bli glemt. Det gjør jeg ofte. Tankene mine begynner å løpe fortere enn beina mine noen gang har klart. Hodet mitt havner på en annen planet. Vi snakker outer space. Jeg tror faktisk vi snakker en annen galakse. Tenk at det finnes andre galakser. Noen ganger blir huset jeg bor i for stort for meg, også finnes det føkkings flere galakser i dette universet. H_j_e_l_p. Hvor ender egentlig universet? Er det en vegg man kan ta på og kjenne ruglete tapet under håndflatene eller bare fortsetter det for alltid?
Sånn fortsetter tankene mine å løpe helt til de kommer i mål. Mål er “Er alt dette for ingenting?” Nei, baby, det er det ikke. Klumpen i halsen og panikkanfallene gjør latterkrampene lengre og vingeslagene til sommerfuglene i magen ekstra store. 162 ord blir fort til 551 om man bare klarer å akseptere ting som tvil, frykt og angst, men ikke lar det styre deg. Og den som famler i mørket finner som regel lysbryteren til slutt.
“if the hurt comes
so will the happiness”
– Rupi Kaur
so will the happiness”
– Rupi Kaur