Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det kan ha seg at 542 unike lesere var innom bloggen i løpet av dens første levedøgn. Har jeg i det hele tatt så mange venner på Facebook? Uansett, takk!
Så var det dette med ny blogg, da. Etter fem år på samme plattform følte jeg at det var på tide med noe nytt. Jeg startet å blogge på blogg.no da i 2009. 14 år, ung og dum.
Ung og dum er jeg fortsatt, men på en annen og kanskje mer voksen måte. Noen av de virkelig gamle innleggene kjenner jeg meg ikke en gang igjen i, og jeg følte at et nytt kapittel i livet fortjente blanke ark og en blank blogg. Jeg står ovenfor en splitter ny epoke i livet mitt.
Med min første enveisbillett noen sinne vender jeg snart skrotten mot engelske trakter for å studere i storbyen London. Noe jeg tror vil sette fyr på skrivekløen min som så altfor lenge har gjemt seg steder jeg ikke helt har klart å finne.
Jeg ønsker ikke lenger å dele plattform med et hav av sponsede bloggere som poster annonseinnlegg om horete Nelly-kjoler annenhver dag. Med tanke på hvor mye tid jeg faktisk legger i det når jeg først skriver, så føler jeg at mine tekster fortjener bedre enn som så,
Bloggnavnet har jeg likevel valgt å beholde av den enkle grunn at jeg rett og slett er annasord i bloggverdenen, uansett hvilken plattform mine innlegg publiseres på eller hvilken by jeg bor i. Jeg vurderte å gå for noe helt nytt, men fant ut at om jeg holder igjen på noe av det gamle vil det bidra til at jeg kun fortsetter der jeg slapp når det kommer til bloggingen, bare i et annet format.
Jeg har vært veldig treg på publiseringsknappen de siste årene, noe jeg nå skal prøve å forandre på. Jeg håper London og tilværelsen som journalistikkstudent vil gjøre noe med skrivelysten min. At jeg opplever ting som jeg ønsker å dele med andre. I det siste har jeg nemlig levd et svingende tenåringsliv som har vært ytterst uinteressant å blottlegge på internett.
Å blogge har aldri vært noe jeg har gjort for å oppnå høye lesertall eller fame. Jeg har gjort det for meg selv, og sånn kommer det til å fortsette. Respons er noe jeg ser på som en bonus, og det settes umåtelig stor pris på. Jeg kommer likevel aldri til å skrive om noe jeg ikke har lyst til selv om det slår aldri så godt an hos andre.
I første omgang skal jeg fortsette å blogge på norsk. Noe annet vil føles veldig unaturlig for meg. Jeg har tross alt ingen internasjonale relasjoner ennå som har noen interesse for å lese mine skriblerier. Dessuten vil jeg heller skrive godt på norsk enn middelmådig på engelsk. Jeg ser for meg at det i starten kun vil være venner og familie som kommer til å følge med, og da kan jeg like gjerne skrive på norsk. I alle fall til å begynne med.
I morgen har jeg planer om å gjøre denne nettbaserte dagboken ordentlig lekker utseendemessig. Etter 3 år på medier og kommunikasjon skulle en tro at jeg var et datageni. Det er jeg derimot ikke, og kommer sikkert til å knote i mange timer før jeg sitter igjen med et resultat jeg kan si meg fornøyd med. Når jeg først skal starte med disse berømte, blanke arkene, ser jeg ikke poenget med å gjøre det halvveis.
Jeg har tenkt til å gå all in. Håper noen er gira på å følge med mens jeg gjør nettopp det.
Sweet dreams, små rakkere!
Så var det dette med ny blogg, da. Etter fem år på samme plattform følte jeg at det var på tide med noe nytt. Jeg startet å blogge på blogg.no da i 2009. 14 år, ung og dum.
Ung og dum er jeg fortsatt, men på en annen og kanskje mer voksen måte. Noen av de virkelig gamle innleggene kjenner jeg meg ikke en gang igjen i, og jeg følte at et nytt kapittel i livet fortjente blanke ark og en blank blogg. Jeg står ovenfor en splitter ny epoke i livet mitt.
Med min første enveisbillett noen sinne vender jeg snart skrotten mot engelske trakter for å studere i storbyen London. Noe jeg tror vil sette fyr på skrivekløen min som så altfor lenge har gjemt seg steder jeg ikke helt har klart å finne.
Jeg ønsker ikke lenger å dele plattform med et hav av sponsede bloggere som poster annonseinnlegg om horete Nelly-kjoler annenhver dag. Med tanke på hvor mye tid jeg faktisk legger i det når jeg først skriver, så føler jeg at mine tekster fortjener bedre enn som så,
Bloggnavnet har jeg likevel valgt å beholde av den enkle grunn at jeg rett og slett er annasord i bloggverdenen, uansett hvilken plattform mine innlegg publiseres på eller hvilken by jeg bor i. Jeg vurderte å gå for noe helt nytt, men fant ut at om jeg holder igjen på noe av det gamle vil det bidra til at jeg kun fortsetter der jeg slapp når det kommer til bloggingen, bare i et annet format.
Jeg har vært veldig treg på publiseringsknappen de siste årene, noe jeg nå skal prøve å forandre på. Jeg håper London og tilværelsen som journalistikkstudent vil gjøre noe med skrivelysten min. At jeg opplever ting som jeg ønsker å dele med andre. I det siste har jeg nemlig levd et svingende tenåringsliv som har vært ytterst uinteressant å blottlegge på internett.
Å blogge har aldri vært noe jeg har gjort for å oppnå høye lesertall eller fame. Jeg har gjort det for meg selv, og sånn kommer det til å fortsette. Respons er noe jeg ser på som en bonus, og det settes umåtelig stor pris på. Jeg kommer likevel aldri til å skrive om noe jeg ikke har lyst til selv om det slår aldri så godt an hos andre.
I første omgang skal jeg fortsette å blogge på norsk. Noe annet vil føles veldig unaturlig for meg. Jeg har tross alt ingen internasjonale relasjoner ennå som har noen interesse for å lese mine skriblerier. Dessuten vil jeg heller skrive godt på norsk enn middelmådig på engelsk. Jeg ser for meg at det i starten kun vil være venner og familie som kommer til å følge med, og da kan jeg like gjerne skrive på norsk. I alle fall til å begynne med.
I morgen har jeg planer om å gjøre denne nettbaserte dagboken ordentlig lekker utseendemessig. Etter 3 år på medier og kommunikasjon skulle en tro at jeg var et datageni. Det er jeg derimot ikke, og kommer sikkert til å knote i mange timer før jeg sitter igjen med et resultat jeg kan si meg fornøyd med. Når jeg først skal starte med disse berømte, blanke arkene, ser jeg ikke poenget med å gjøre det halvveis.
Jeg har tenkt til å gå all in. Håper noen er gira på å følge med mens jeg gjør nettopp det.
Sweet dreams, små rakkere!