Dere veit de gangene sosiale medier kan være en pain in the ass? Hundreogåtteogtredve sekunder lange mystories fra konserter og Instagram feeds fulle av selfies fra den eksakt samme vinkelen. Eller den overveldende kvalmen man føler når man liker det 80 uker gamle bildet til en man kanskje ikke skulle ha stalket i utgangspunktet? Så sitter man der og innser at man må skifte identitet og rømme landet fortere enn du rekker å si ”ostebaconpølse fra Shell”. De gangene gir meg lyst til å reise tilbake til 1600-tallet, til en tid hvor jeg kunne gått i fotside skjørter med kyse på hodet uten at det måtte vært postet på Instagram med hashtaggen ”OOTD”.
Men så har vi de gangene sjansen byr seg til å bruke den makten sosiale medier har til noe positivt. Til å bringe folk sammen for en kveld hvor musikk og gode vibber står i sentrum, og alle bekymringer om like-knapper og screenshots ligger gjemt under mandalateppene som pryder en småsliten veranda i Larvik. En veranda som holdt på å knekke da over 70 mennesker hippiedanset på den til lyden av Ziggy Alberts og synet av solnedgangen som senket seg over havet. Ganske idyllisk, hæ?
Men så har vi de gangene sjansen byr seg til å bruke den makten sosiale medier har til noe positivt. Til å bringe folk sammen for en kveld hvor musikk og gode vibber står i sentrum, og alle bekymringer om like-knapper og screenshots ligger gjemt under mandalateppene som pryder en småsliten veranda i Larvik. En veranda som holdt på å knekke da over 70 mennesker hippiedanset på den til lyden av Ziggy Alberts og synet av solnedgangen som senket seg over havet. Ganske idyllisk, hæ?
Dette hadde jeg ikke trodd kom til å skje da jeg kom over den langhårede australieren ved en tilfeldighet for et halvt år siden. Tilfeldig var det også at mine favorittsøstre, Ane og Emilie, så han spille live ukentlig på en av de lokale pubene mens de bodde i Byron Bay den tiden.
Verden er stor, men allikevel så liten noen ganger. Stor nok til at noen drikker morgenkaffen sin når andre spiser kveldsmat, men også liten nok til at man kan dra fra Gøteborg til Larvik utelukkende for å se en fyr spille kassegitar og fremføre låter med vakre tekster.
Verden er stor, men allikevel så liten noen ganger. Stor nok til at noen drikker morgenkaffen sin når andre spiser kveldsmat, men også liten nok til at man kan dra fra Gøteborg til Larvik utelukkende for å se en fyr spille kassegitar og fremføre låter med vakre tekster.
"...she is the sort of girl you find down by the sea, for the sea never left"
Det var en torsdag morgen da jeg våknet til Ziggy’s Instagram-post om at han ville komme til Norge og lurte på om noen hadde muligheten til å hjelpe med å organisere en konsert. Etter litt mailing fram og tilbake mellom Emilie og Ziggy fikk vi en liste over utstyr ingen av oss hadde hørt om før, og ballen var i gang med å rulle. Vi synes i grunn hele situasjonen var ganske latterlig ettersom dette ”aldri kommer til å skje”, men det er rart hva man kan få til på typ 48 timer hvis man bare vil det nok.
Ved firetiden dagen etter hadde 14 stykker deltatt på arrangementet på Facebook og selv var jeg mildt sagt stressa mens Ane sendte meg alle disse meldingene hvor det sto ”jeg har bare lættis” og Emilie angret så smått. Jeg tror alle kjenner seg igjen når jeg skriver at det er fort gjort å gå på en smell når man handler uten å tenke først, men fader heller, så mye minnerikt det har brakt livet mitt å gjøre nettopp dette. Lørdag 27.juni var intet unntak.
Ved firetiden dagen etter hadde 14 stykker deltatt på arrangementet på Facebook og selv var jeg mildt sagt stressa mens Ane sendte meg alle disse meldingene hvor det sto ”jeg har bare lættis” og Emilie angret så smått. Jeg tror alle kjenner seg igjen når jeg skriver at det er fort gjort å gå på en smell når man handler uten å tenke først, men fader heller, så mye minnerikt det har brakt livet mitt å gjøre nettopp dette. Lørdag 27.juni var intet unntak.
Ordet ble spredd og nådde flere enn vi noen gang kunne drømt om. 14 mennesker ble til 70, og verandaen gikk fra å være en… veranda, til å bli den fineste konsertplassen jeg noen gang har iakttatt. Synet som møtte meg da jeg kom over fjellet hos Ane og Emilie var så overveldende at jeg blir nødt til å sitere meg selv: ”Herregud, så mye fint vi kan få til sammen.” *dropper mikrofonen*
Og fint var det. Så himla fint. Ziggy som fortalte historier mellom låtene om sitt innholdsrike liv som en moderne nomade i Australia og møter med uforglemmelige jenter på morgenmarkedet, Nepal-flagg og fargerike vimpler som vaiet i vinden, naboene som strømmet til gjennom skogen, og alle de fine fjesene som hadde funnet veien til Mellomhagen den kvelden.
Ei jente hadde til og med dratt helt fra Sverige, to venninner kom hele veien fra Kristiansand og et par hadde pakket teltet og reist fra Oslo. Senere viste det seg at de to sistnevnte hadde kjøpt våtdrakter av Emilie da hun jobbet for Patagonia i Byron Bay for ett år siden. Her må jeg sitere Emilie: ”Dette er klisjé å si, men i kveld opplevde vi noe magisk.”
Selv blir jeg pinlig berørt over min opptreden i videoen under, som for øvrig er filmet og redigert av flinkeste Märtha Louise Sverdrup, men den avslører også alt om hvor utrolig lykkelig jeg var den kvelden. Hver gang blikket mitt møtte Ane eller Emilies mimet vi ”hva skjer?!” før vi lo og klappet videre. Så stort føltes det, og så stort var det selv om det å sette opp noen høyttalere og slenge ut noen tepper i prinsippet høres enkelt ut. Men kanskje var det nettopp derfor det føltes så stort? Fordi noe så enkelt kunne være så vakkert?
Det er på sin plass å nevne både Herman og Sigurd før jeg takker noen andre i dette innlegget. Tusen millioner takk for lån av instrumenter og utstyr. Uten dere hadde det aldri blitt noen konsert.
Til dere vakre, fine skapninger som delte good times med oss på Larviks første Secret Garden Show: TAKK. Vi hadde det så jævla gøy sammen.
Og til dere som ikke fikk vært der, men fyser noe vakent på en lignende opplevelse: fortvil ei, mine frender. Dette er ikke det siste fra søstrene Nyman og meg.
Flesteparten av bildene er tatt av Emilie og hvorfor de ser så grå ut her aner jeg virkelig ikke.
Fred ut,
Hilsen meg som ikke har skrevet ett kreativt ord siden mai før nå. Og det var jaggu deilig.
Til dere vakre, fine skapninger som delte good times med oss på Larviks første Secret Garden Show: TAKK. Vi hadde det så jævla gøy sammen.
Og til dere som ikke fikk vært der, men fyser noe vakent på en lignende opplevelse: fortvil ei, mine frender. Dette er ikke det siste fra søstrene Nyman og meg.
Flesteparten av bildene er tatt av Emilie og hvorfor de ser så grå ut her aner jeg virkelig ikke.
Fred ut,
Hilsen meg som ikke har skrevet ett kreativt ord siden mai før nå. Og det var jaggu deilig.