Kl. 00:42, 22.10.2016: Jeg kom på tittelen til denne teksten for lenge siden. Eller jeg stjal den fra albumet til Glass Animals, men folk stjeler hele tiden. De gjør det. Folk stjeler penger og folk stjeler Instagram-captions. Folk stjeler biler og folk stjeler kulturen til andre mennesker. Og jeg sier ikke at det er greit. Men folk stjeler. De gjør det.
Uansett da, så skulle liksom teksten til tittelen være et slags bevis på at jeg noen ganger får til det å være et menneske skikkelig bra.
(HAHAHAHAH)
(Føler dere også at hvis man skriver ting i parentes så tells det på en måte ikke?)
(Det gjør jeg.)
Jeg tror jeg fikk det til i sånn ca. et tredjedels sekund. Å være et menneske altså. Og så var det over. For her sitter jeg på toppen av alle tingene mine i senga (hvis jeg ikke har noen andre å dele den med, så kan jeg vel dele den med tingene mine (tells dette egentlig?)). På nattbordet mitt står et Carlsberg-glass med fire dager gammel eplejuice som har skilt seg og jeg er overrasket over at det ikke finnes et eneste fiber i kroppen min som bryr seg om det. Hvorfor gjør jeg ikke det? Det er jo ekkelt?
Over klesstativet mitt henger julepynt fra i fjor. Julepynten jeg hadde rundt halsen da vi så Eurovision på puben i våres. Og alle bare: hvorfor har du på deg julepynt? Det er jo ikke jul. Og jeg bare veit du at det driter jeg faktisk i. Og veit dere? Den julepynten overlevde en tur på byen med gamle Annish. Den julepynten er ikke bare no føkkings julepynt. Den har sentimental verdi som overstiger det ene pundet jeg ga for den på Tesco for snart ett år siden. Og hvis man kan samle på bursdagskort fra 11-årsdagen sin, så kan man vel samle på ett år gammel julepynt også. Det er forresten relativt dårlig norsk å starte en setning med bindeordet “og”. Det irriterer meg alltid med andre, men så har jeg ingen selvinnsikt heller. Og det er noe jeg må jeg jobbe med. Og.
Jo, også har jeg spist tre skiver med hvitløksbrød. I grunn litt dumt siden jeg nylig har oppdaget at denne snart 21 år gamle kroppen ikke er så innmari mottakelig for gluten. Sånne ting gjør jeg hele tiden. Ting jeg veit er jævlig dumt. Eller ikke bra for meg. De gjør jeg. De gjør jeg hele tiden. Som å tenke. Tenke på deg. Hvordan slutter man å tenke på noen? Finnes det en selvhjelpsbok jeg kan kjøpe på Internett som bare, liksom, har alle svarene? Det siste jeg kjøpte på Internett var B12-tabletter og sjampo mot tørr hodebunn. Ingen av delene har fungert så langt, og det gjør sikkert ikke en selvhjelpsbok mot å tenke på noen heller.
Åh, gud, hvorfor tenker jeg fortsatt på deg. Det er jo pinlig for faen. Det frister å si “det fortjener du ikke”, men det handler jo ikke om å fortjene eller ikke fortjene noe. Det handler bare om at du fortsatt er der. Selv om jeg sølte sjokolade på teksten om deg. Det fortjente du forøvrig ikke. For jeg elsker sjokolade, men jeg elsker ikke deg. Ikke litt en gang.
Det var ikke alt, men det var ikke ingenting. Det var jo egentlig så lite, men samtidig så mye. Jeg veit ikke hva jeg føler. Men jeg føler noe. For jeg hadde deg litt, men fikk deg aldri helt. Og jeg tror ikke du mente noe vondt, men det gjør det likevel. Litt.
Du husker vel ikke
hvordan huden min føles
eller at jeg aldri tok sokkene av.
Likevel er du ingen drittsekk,
men det er det bare jeg som vet.
Uansett da, så skulle liksom teksten til tittelen være et slags bevis på at jeg noen ganger får til det å være et menneske skikkelig bra.
(HAHAHAHAH)
(Føler dere også at hvis man skriver ting i parentes så tells det på en måte ikke?)
(Det gjør jeg.)
Jeg tror jeg fikk det til i sånn ca. et tredjedels sekund. Å være et menneske altså. Og så var det over. For her sitter jeg på toppen av alle tingene mine i senga (hvis jeg ikke har noen andre å dele den med, så kan jeg vel dele den med tingene mine (tells dette egentlig?)). På nattbordet mitt står et Carlsberg-glass med fire dager gammel eplejuice som har skilt seg og jeg er overrasket over at det ikke finnes et eneste fiber i kroppen min som bryr seg om det. Hvorfor gjør jeg ikke det? Det er jo ekkelt?
Over klesstativet mitt henger julepynt fra i fjor. Julepynten jeg hadde rundt halsen da vi så Eurovision på puben i våres. Og alle bare: hvorfor har du på deg julepynt? Det er jo ikke jul. Og jeg bare veit du at det driter jeg faktisk i. Og veit dere? Den julepynten overlevde en tur på byen med gamle Annish. Den julepynten er ikke bare no føkkings julepynt. Den har sentimental verdi som overstiger det ene pundet jeg ga for den på Tesco for snart ett år siden. Og hvis man kan samle på bursdagskort fra 11-årsdagen sin, så kan man vel samle på ett år gammel julepynt også. Det er forresten relativt dårlig norsk å starte en setning med bindeordet “og”. Det irriterer meg alltid med andre, men så har jeg ingen selvinnsikt heller. Og det er noe jeg må jeg jobbe med. Og.
Jo, også har jeg spist tre skiver med hvitløksbrød. I grunn litt dumt siden jeg nylig har oppdaget at denne snart 21 år gamle kroppen ikke er så innmari mottakelig for gluten. Sånne ting gjør jeg hele tiden. Ting jeg veit er jævlig dumt. Eller ikke bra for meg. De gjør jeg. De gjør jeg hele tiden. Som å tenke. Tenke på deg. Hvordan slutter man å tenke på noen? Finnes det en selvhjelpsbok jeg kan kjøpe på Internett som bare, liksom, har alle svarene? Det siste jeg kjøpte på Internett var B12-tabletter og sjampo mot tørr hodebunn. Ingen av delene har fungert så langt, og det gjør sikkert ikke en selvhjelpsbok mot å tenke på noen heller.
Åh, gud, hvorfor tenker jeg fortsatt på deg. Det er jo pinlig for faen. Det frister å si “det fortjener du ikke”, men det handler jo ikke om å fortjene eller ikke fortjene noe. Det handler bare om at du fortsatt er der. Selv om jeg sølte sjokolade på teksten om deg. Det fortjente du forøvrig ikke. For jeg elsker sjokolade, men jeg elsker ikke deg. Ikke litt en gang.
Det var ikke alt, men det var ikke ingenting. Det var jo egentlig så lite, men samtidig så mye. Jeg veit ikke hva jeg føler. Men jeg føler noe. For jeg hadde deg litt, men fikk deg aldri helt. Og jeg tror ikke du mente noe vondt, men det gjør det likevel. Litt.
Du husker vel ikke
hvordan huden min føles
eller at jeg aldri tok sokkene av.
Likevel er du ingen drittsekk,
men det er det bare jeg som vet.