En av mine favoritting å hvile øynene på er lys fra gater og hus langt unna som blinker i mørket. Det gjør verden så levende og får meg til å lure på hva de menneskene som bor i husene på andre siden av vannet driver med. Dette til tross for at jeg burde ha nok med å lure på hva jeg selv bruker tiden min på. Jeg har nemlig vært hjemme i Larvik så lenge at folk tror jeg har hatt friår i år. Og dét, folkens. Det er faen ikke greit.
Lengden på skoleåret og mengden skolearbeid jeg har hatt hittil som student på universitetsnivå har vært en vits. Jeg ler likevel ikke, for denne vitsen er så dyr at jeg får vrimlemage bare av å tenke på det. "Pundet har steget til 13,09" er det første mamma sa da jeg kom hjem fra jobb her om dagen. Altså, hadde jeg vært en butikk, så måtte jeg slått meg selv konkurs for lengst. Jeg har rett og slett ikke råd til det kommende året, og det ser så mørkt ut at jeg vurderer å selge tennene mine på svartebørsen og håret mitt til Sophie Elises nyoppstartede extension business. Kvalifiserer dette til å legge seg ned på gulvet litt? Jeg har allerede gjort det, så samme kan det være. Fortvil dog ikke, livet er ikke bare håpløst. Hvis man ser bort fra de ni sidene jeg skrev for hånd i dagboka mi her om dagen da jeg i et veldig svakt sekund faktisk trodde at hjernen min skulle eksplodere. Å nei da, livet er egentlig ganske sweet når jeg tenker over det. Jeg har gjort mer i sommer enn det føles ut som, og jeg tror det føles sånn fordi jeg er på et midlertidig sted i livet. Jeg står på en måte på pause. Og selv om jeg tror jeg trenger å komme ordentlig i gang igjen, så gruer jeg meg til å trykke på play fordi jeg veit at jeg har noen seriøse hakk i plata i vente. Nå som jeg klarte å skvise en metafor om en CD inn i denne teksten, så passa det jo perfekt å varte opp med noen av mine favoritter på musikkfronten for tiden: Spenn setebeltet, vend snuta mot en solnedgang på en landevei og fyr opp I Wanna Go og Soul Trippin, så skal jeg gi deg smaken av sene sommerkvelder som det var nypella jordbær med fløte på. Skisser för sommaren har jeg spilt i hjel før det har rukket å bli juni typ de siste fire årene, men i år hadde jeg glemt den. Helt til nå. Og da forsto jeg hvorfor jeg alltid spiller den i hjel. Kent altså, jeg føler liksom ikke at de skjønner selv hvor bra de er. De bare er det helt naturlig. Skulle ønske jeg var sånn laidback, naturlig kul, men jeg ender alltid opp med å rødme og svette i hendene uansett, så jeg får heller rocke røde kinn og klamme håndflater. Om det i det hele tatt er mulig. Noen som derimot rocker på ekte er Thomas Stenström. Han satte fyr på Slottsfjell, as. Alt dette lange håret, olavesten og tamburinen som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve definisjonen på drømmetypen min. Fader heller altså, Thomas, kom og hent meg, så kan vi sammen synes det å leve være vanskelig. Da blir det kanskje litt lettere. Thomas baby var ikke den eneste som gjorde meg varm om hjertet under verdens vakreste festival i sommer. Whales & This Lake holdt en konsert på Urørt-scenen som burde få ethvert menneske med puls til å glede seg til hva disse gutta kan bjuda på i framtida. Dessuten beviste Circa Waves nok en gang hvorfor jeg elsker britiske musikere. Slottsfjell i det hele tatt var som vanlig en drøm med unntak av at Comet Kid ble avlyst. Det var kjipt, men det kan tas igjen senere og da skal jeg synge så høyt med på Sweet Love at jeg sprenger mine egne trommehinner. Har ingen smud overgang fra forrige avsnitt, men det er i alle fall sjukt mye annet snacks i spillelista for denne perioden. Parcels og Vinnie Laduce oppdaget jeg via Instagram-profilen til Kyle Lionhart. Anotherclock er jo faktisk så funky at man blir helt tullerusk i knipsemuskelen. Bridge Burn, Sea, Easy Does It og Waves That Rolled You Under bærer alle det litt sommerlige preget som de fleste av oss klamrer oss tak i nå som sola har vært så vennlig å berike oss med sitt nærvær. Passa bra samtidig med skolestart, eller hva, folkens?;) Ellers vil jeg anbefale å sjekke ut resten av det siste albumet til Lord Huron, innmari feelgood. Noe jeg har på følelsen at det kommende albumet til Beirut blir også. No No No er i alle fall en lovende smakebit, og jeg kjenner at det blir sjukt stas å se de i aksjon i London i september. Det er også litt derfor jeg har inkludert Back Home i lista, for det føles sånn. At jeg skal hjem. Tilbake. Tilbake hjem. Det er fader ikke lett å vite hva som er hjemme og tilbake lenger, men kanskje det bare må være litt begge deler inntil videre? Avslutningsvis får du ha meg unnskyldt at designet ser ut som et konstruksjonsområde for øyeblikket. Det du ser på just nu er selve beviset på at tre år på medier og kommunikasjon og webprogrammering som eget fag på uni ikke gjorde mine kodeferdigheter annet enn vondt. Takk for meg til vi sees. Håper ingen går lei av meg før det.
1 Comment
|
Anna Nor SørensenLarvik/London. 21. Archives
September 2017
Categories |