Okei, så jeg har en skrivesperre skapt av Satan selv, og jeg veit faktisk ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg prøver å skrive et essay som skal leveres på onsdag, men jeg sitter bare og stirrer på dataskjermen og lurer på hva faen jeg driver med. For jeg har aldri skrevet et akademisk essay før. Og i alle fall ikke på engelsk, noe som gjør det hele hundreogtredve ganger vanskeligere.
Jeg prøver å skrive et brev som er avgjørende for universitetssøknaden til Mathilde, men uansett hvor mye jeg prøver, så finner jeg ikke ord som kan rettferdiggjøre det jeg ønsker å uttrykke overfor min bestevenninne, som for øvrig befinner seg et helt hav vekk fra meg for øyeblikket.
Og jeg prøver så hardt jeg kan å produsere noe som er av verdi på denne bloggen. Men uansett hvor mange utkast jeg skriver, så blir det ene mer shitty enn det andre og jeg ender opp med å gjøre helt andre ting i stedet. Dette til tross for at jeg har mye jeg vil fortelle, og ikke minst skrive. Jeg har så sjukt lyst til å skrive noe jeg er fornøyd med selv, men jeg får det ikke til.
Det er som om et organ inne i meg svikter. Når det som liksom skal være talentet og lidenskapen din ikke er på gli, så føler man seg rett og slett bare jævlig mislykka. Jeg er dritskuffa over meg selv og, må egentlig bare le av ironien i at denne svært smertefulle skrivesperren kom samtidig som jeg har begynt en utdanning som avhenger av å kunne skrive.
Dessuten føler jeg meg som en idiot som sitter her og klager. Jeg er ikke i en posisjon som gir meg rett til det her jeg bor i en leilighet sentralt i London med tidenes samboere og alle verdens muligheter rett på utsiden av døra. Det blir i grunn for overfladisk å klage over noe så tullete som en god, gammeldags skrivesperre.
Men hva med når pennen i utgangspunktet skal være mitt våpen? Min mulighet til å kunne bruke ferdighetene mine til å gjøre en forskjell. Til å opplyse, bevisstgjøre og bevise for alle dustehuer der ute at pennen overvinner sverdet. At vold bare er en feig og kjip løsning på problemer som kunne vært løst langt mer pent og pyntelig med noe så enkelt som ord.
Hva med når denne pennen er tom for blekk eller bare lager kruseduller, ikke bare på arket, men også i hodet mitt? Hva skal jeg gjøre da? Jeg føler meg avkledd og ubeskyttet. For samtidig som pennen er våpenet mitt, er den også skjoldet mitt. Et skjold som beskytter meg fra å bli gal av meg selv fordi jeg bare kan skrive alt jeg tenker ned på et papir i stedet for at det skal flyte rundt i hjernen min helt til det er gått ut på dato og begynner å lukte skikkelig råttent. Det er noen av de ordentlig illeluktende tankene i hodet mitt as we speak.
De handler mest om at jeg ikke skjønner hvorfor ikke ordene vil frem. Det er nemlig ikke sånn med denne pennen at jeg bare kan kjøpe meg en ny en fordi den andre er tom for blekk. Den gamle pennen trenger en re-fill og jeg aner ikke hvor jeg skal gå for å finne nettopp det. Eller om jeg bare skal sitte her og vente til pennen igjen renner over av blekk som bare venter på å bli til virkelig gode tekster.
Jeg er faktisk så på jordet med mine egne ord om dagen at jeg ikke en gang veit hvordan jeg skal avslutte denne teksten, så jeg velger å bare sette et stort punktum og takke for meg. Unnskyld for lange og dårlige setninger. Og unnskyld for at jeg klager, men disse tankene begynte å blir ordentlig mugne nå.
.
Jeg prøver å skrive et brev som er avgjørende for universitetssøknaden til Mathilde, men uansett hvor mye jeg prøver, så finner jeg ikke ord som kan rettferdiggjøre det jeg ønsker å uttrykke overfor min bestevenninne, som for øvrig befinner seg et helt hav vekk fra meg for øyeblikket.
Og jeg prøver så hardt jeg kan å produsere noe som er av verdi på denne bloggen. Men uansett hvor mange utkast jeg skriver, så blir det ene mer shitty enn det andre og jeg ender opp med å gjøre helt andre ting i stedet. Dette til tross for at jeg har mye jeg vil fortelle, og ikke minst skrive. Jeg har så sjukt lyst til å skrive noe jeg er fornøyd med selv, men jeg får det ikke til.
Det er som om et organ inne i meg svikter. Når det som liksom skal være talentet og lidenskapen din ikke er på gli, så føler man seg rett og slett bare jævlig mislykka. Jeg er dritskuffa over meg selv og, må egentlig bare le av ironien i at denne svært smertefulle skrivesperren kom samtidig som jeg har begynt en utdanning som avhenger av å kunne skrive.
Dessuten føler jeg meg som en idiot som sitter her og klager. Jeg er ikke i en posisjon som gir meg rett til det her jeg bor i en leilighet sentralt i London med tidenes samboere og alle verdens muligheter rett på utsiden av døra. Det blir i grunn for overfladisk å klage over noe så tullete som en god, gammeldags skrivesperre.
Men hva med når pennen i utgangspunktet skal være mitt våpen? Min mulighet til å kunne bruke ferdighetene mine til å gjøre en forskjell. Til å opplyse, bevisstgjøre og bevise for alle dustehuer der ute at pennen overvinner sverdet. At vold bare er en feig og kjip løsning på problemer som kunne vært løst langt mer pent og pyntelig med noe så enkelt som ord.
Hva med når denne pennen er tom for blekk eller bare lager kruseduller, ikke bare på arket, men også i hodet mitt? Hva skal jeg gjøre da? Jeg føler meg avkledd og ubeskyttet. For samtidig som pennen er våpenet mitt, er den også skjoldet mitt. Et skjold som beskytter meg fra å bli gal av meg selv fordi jeg bare kan skrive alt jeg tenker ned på et papir i stedet for at det skal flyte rundt i hjernen min helt til det er gått ut på dato og begynner å lukte skikkelig råttent. Det er noen av de ordentlig illeluktende tankene i hodet mitt as we speak.
De handler mest om at jeg ikke skjønner hvorfor ikke ordene vil frem. Det er nemlig ikke sånn med denne pennen at jeg bare kan kjøpe meg en ny en fordi den andre er tom for blekk. Den gamle pennen trenger en re-fill og jeg aner ikke hvor jeg skal gå for å finne nettopp det. Eller om jeg bare skal sitte her og vente til pennen igjen renner over av blekk som bare venter på å bli til virkelig gode tekster.
Jeg er faktisk så på jordet med mine egne ord om dagen at jeg ikke en gang veit hvordan jeg skal avslutte denne teksten, så jeg velger å bare sette et stort punktum og takke for meg. Unnskyld for lange og dårlige setninger. Og unnskyld for at jeg klager, men disse tankene begynte å blir ordentlig mugne nå.
.