"Når erre du reiser nerrover a?" Dette spørsmålet har jeg fått daglig hele sommeren. Alle samtaler dreier seg rundt tiden mine venner og jeg selv står overfor nå. En tid som er så sterkt preget av valg at man blir helt tullete i hodet.
Det er nemlig alt vi har snakket om i det siste, hvilke planer alle har for høsten. I to måneder har det kun vært snakk og jeg har tenkt at vi har god tid, men nå står jeg plutselig her og har allerede sagt ha det til tre gode venninner. Jeg blir klein av det. "Ehm, ja, ha det da! Og lykke til, hehe. Nei, faen heller. Ha det! Vi snakkes!" Det blir som å rive av et plaster. Fort og smertefritt, så får heller såret gjøre litt vondt seinere.
Farvel er det vel uansett ikke. Det er jo bare snakkas. Snakkas når det er baby boom i vennegjengen og vi har begynt å si ja for alltid til the love of our lives. Kjenner jeg meg selv rett ender jeg opp med å være hu single som alltid holder dritmorsomme taler i disse bryllupene mens jeg innerst inne lengter intenst etter å være lilleskje og bli elsket av en annen. Hva veit jeg? Jeg skjønner egentlig ikke en dritt uansett.
Det er nemlig alt vi har snakket om i det siste, hvilke planer alle har for høsten. I to måneder har det kun vært snakk og jeg har tenkt at vi har god tid, men nå står jeg plutselig her og har allerede sagt ha det til tre gode venninner. Jeg blir klein av det. "Ehm, ja, ha det da! Og lykke til, hehe. Nei, faen heller. Ha det! Vi snakkes!" Det blir som å rive av et plaster. Fort og smertefritt, så får heller såret gjøre litt vondt seinere.
Farvel er det vel uansett ikke. Det er jo bare snakkas. Snakkas når det er baby boom i vennegjengen og vi har begynt å si ja for alltid til the love of our lives. Kjenner jeg meg selv rett ender jeg opp med å være hu single som alltid holder dritmorsomme taler i disse bryllupene mens jeg innerst inne lengter intenst etter å være lilleskje og bli elsket av en annen. Hva veit jeg? Jeg skjønner egentlig ikke en dritt uansett.
Anna Sørensen anno 2008. Dette er mitt favorittbilde av meg selv. Jeg ser altså så sliten ut at det er til å grine av.
Jeg spør ofte meg selv hva i helvete det er jeg driver med. Hva er det jeg har tenkt på som kun søkte studier i London, fikk meg leilighet, og flytter om 35 dager. Er jeg helt idiot? Og så slår det meg at jeg er det stikk motsatte. Jeg har vært jækla smart, jeg, som valgte å følge drømmen min.
Alle valg har fordeler og ulemper. Enkelte valg gir resultater man lett kan forutse, andre ikke. Du kan nesten se på det som å velge rett fra menyen på en restaurant. Jeg sliter f.eks. ofte med å velge mellom pizza og pasta. Pizza er alltid godt uansett fordi, hallo, smelta ost. Pasta kan derimot være jævlig godt, eller jævlig vondt.
Nettopp sånn føler jeg det er med større valg i livet også. Man kan velge noe trygt og forutsigbart. Noe som for andre virker beroligende. Også kan man velge noe helt uforutsigbart og risikofylt (det er risikofylt å velge pasta, man veit liksom aldri om det er en ekkel eller god carbonarasaus). For meg ville et trygt valg vært alt annet enn beroligende. Det hadde klikket for meg om jeg så og si kunne spådd hva fremtiden hadde å by på.
Det som forundrer meg er at jeg til stadighet hører folk si "Åh, skal du til London?! Du er sååå heldig". I utgangspunktet så er jeg ikke noe heldigere enn andre. Hvis det er så innmari kult å flytte til London, hvorfor gjør du det ikke bare selv? Hva er det vi egentlig er så redde for?
Ikke veit jeg. Så jeg sitter her og venter på pastaen min, og lurer på om det kommer en tid hvor jeg angrer på at jeg ikke valgte pizza i stedet.
Det som forundrer meg er at jeg til stadighet hører folk si "Åh, skal du til London?! Du er sååå heldig". I utgangspunktet så er jeg ikke noe heldigere enn andre. Hvis det er så innmari kult å flytte til London, hvorfor gjør du det ikke bare selv? Hva er det vi egentlig er så redde for?
Ikke veit jeg. Så jeg sitter her og venter på pastaen min, og lurer på om det kommer en tid hvor jeg angrer på at jeg ikke valgte pizza i stedet.