Her sitter jeg faen meg igjen. Unnskyld fransken altså, men det sies jo at banning er et tegn på fattig ordforråd, så da kan vi kanskje la det gå for denne gang.
Jeg glemmer aldri da jeg ble fortalt at den beste måten å bli kvitt en skrivesperre på er å... skrive. Det som kan virke som en shitload av en meningsløs tekstsuppe i dag, kan vise seg å være ditt beste verk i morgen. Eller?
Nu vel, jeg veit ikke helt med det, men jeg har ingenting å tape. Sist gang jeg befant meg i denne knipa skrev jeg den kjedeligste teksten i universet om nettopp det å ha skrivesperre, noe som utrolig nok satte fart på sakene. Akkurat som en god curry gjør når man er hard i magen.
Det sier vel kanskje litt om hvor dypt vann jeg befinner meg på, når jeg ender opp med å skrive indirekte om bæsj. En skulle jo strengt tatt regne med at de tider var forbi etter fylte 20, men her sitter jeg dog: tom for ord og full av dritt.
Aller helst skulle jeg levd et bekymringsfritt liv på sofaen hjemme hos mamma og pappa akkurat nå, men ting fungerer dessverre ikke sånn når man holder på å bli voksen. Om under en uke skal jeg likevel late som at livet er sånn når jeg endelig er tilbake i Larvik på juleferie, selv om tanken på det ikke hjelper en dritt nå som hjemlengselen herjer som verst. Jeg er så drittlei alt bråket på utsiden av soveromsvinduet mitt, for ikke å snakke om de grønne veggene på biblioteket som bare av å se på dem gir meg utslett på brystet. Få meg vekk herfra og hjem. Nå.
Jeg begynner å se et mønster i at denne indre motstanden melder sin ankomst hver gang kalenderen nærmer seg deadline. Tidligere i høst ble det så ille at jeg måtte sitte med knyttede never på biblioteket fordi hendene mine skalv ukontrollert og panikken veltet rundt i kroppen. Den gangen ringte jeg mamma som kom med følgende tips: "Men Anna, du er kanskje bare en sånn som jobber best om natta, så da gjør du det, også får du heller sove på dagen." Parenting game strong. Klokka er 01:52 nå, så kanskje ordene løsner snart. De gjorde i alle fall det sist.
Jeg må erkjenne noe. Noe jeg tror kan være en del av kjernen til problemet. Jeg husker ikke sist jeg gråt. I utgangspunktet er jeg ingen person som har for vane å gråte i tide og utide, men vi kjenner vel alle til den befriende følelsen av å la tårene bli til endeløse elver mens klumpen i halsen vokser i rekordfart og tinningene nærmer seg bristepunktet?
Vel, jeg husker ikke sist jeg kjente på den følelsen. Jeg tror jeg bærer på noe inne i meg som står i veien for den kreativiteten jeg trenger nå som det gjelder aller mest. Det er snakk om en kritisk analyse på 1500 ord, Nor Sørensen. 1500 ord om hvordan digitale verktøy påvirker journalistikken, noe som både er nytt, spennende, og ikke minst relevant. Likevel sitter jeg her som et mummitroll og stirrer dypt inn i en fremtid som for øyeblikket ligner et sort hull.
"Så lenge jeg består" funker ikke lenger. Det er alvor nå. Fallhøyden har blitt for stor og "helt greit" er ikke lenger bra nok. I alle fall ikke for meg. Jeg klarer ikke å skrive noe fordi jeg er redd for at ordene tar en retning som er helt feil. Det er vel kanskje en av mine alle største utfordringer generelt, at jeg er så redd for å feile at jeg noen ganger ikke en gang tør å prøve.
Denne tankegangen vil naturligvis ikke ta meg særlig langt, så jeg må bare innse at 1500 ord hvor jeg har forsøkt så godt jeg kan å få frem poenget mitt er bedre enn å ikke skrive noen ting i det hele tatt.
Om litt over 12 timer må det uansett være ferdig og da skal denne frøkna knerte ei vinflaske for å feire (drukne sorgen) før et essay på 2000 ord, en datablogg på 1500 ord og nok en kritisk analyse på 3000 ord står klar for å erstatte julestemning med stressflass og klamme håndflater. Håper jeg får til å grine litt i mellomtida, så slipper vi reprise av det greiene her.
Avslutningsvis vil jeg sende det som er igjen å oppdrive av gode vibber til dere som er i samme båt(vrak) som meg, enten dere sitter med eksamen eller tisser på dere av frykten for å feile i hva enn det skulle være.
God jul.