En av mine favoritting å hvile øynene på er lys fra gater og hus langt unna som blinker i mørket. Det gjør verden så levende og får meg til å lure på hva de menneskene som bor i husene på andre siden av vannet driver med. Dette til tross for at jeg burde ha nok med å lure på hva jeg selv bruker tiden min på. Jeg har nemlig vært hjemme i Larvik så lenge at folk tror jeg har hatt friår i år. Og dét, folkens. Det er faen ikke greit.
Lengden på skoleåret og mengden skolearbeid jeg har hatt hittil som student på universitetsnivå har vært en vits. Jeg ler likevel ikke, for denne vitsen er så dyr at jeg får vrimlemage bare av å tenke på det. "Pundet har steget til 13,09" er det første mamma sa da jeg kom hjem fra jobb her om dagen. Altså, hadde jeg vært en butikk, så måtte jeg slått meg selv konkurs for lengst. Jeg har rett og slett ikke råd til det kommende året, og det ser så mørkt ut at jeg vurderer å selge tennene mine på svartebørsen og håret mitt til Sophie Elises nyoppstartede extension business. Kvalifiserer dette til å legge seg ned på gulvet litt? Jeg har allerede gjort det, så samme kan det være. Fortvil dog ikke, livet er ikke bare håpløst. Hvis man ser bort fra de ni sidene jeg skrev for hånd i dagboka mi her om dagen da jeg i et veldig svakt sekund faktisk trodde at hjernen min skulle eksplodere. Å nei da, livet er egentlig ganske sweet når jeg tenker over det. Jeg har gjort mer i sommer enn det føles ut som, og jeg tror det føles sånn fordi jeg er på et midlertidig sted i livet. Jeg står på en måte på pause. Og selv om jeg tror jeg trenger å komme ordentlig i gang igjen, så gruer jeg meg til å trykke på play fordi jeg veit at jeg har noen seriøse hakk i plata i vente. Nå som jeg klarte å skvise en metafor om en CD inn i denne teksten, så passa det jo perfekt å varte opp med noen av mine favoritter på musikkfronten for tiden: Spenn setebeltet, vend snuta mot en solnedgang på en landevei og fyr opp I Wanna Go og Soul Trippin, så skal jeg gi deg smaken av sene sommerkvelder som det var nypella jordbær med fløte på. Skisser för sommaren har jeg spilt i hjel før det har rukket å bli juni typ de siste fire årene, men i år hadde jeg glemt den. Helt til nå. Og da forsto jeg hvorfor jeg alltid spiller den i hjel. Kent altså, jeg føler liksom ikke at de skjønner selv hvor bra de er. De bare er det helt naturlig. Skulle ønske jeg var sånn laidback, naturlig kul, men jeg ender alltid opp med å rødme og svette i hendene uansett, så jeg får heller rocke røde kinn og klamme håndflater. Om det i det hele tatt er mulig. Noen som derimot rocker på ekte er Thomas Stenström. Han satte fyr på Slottsfjell, as. Alt dette lange håret, olavesten og tamburinen som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve definisjonen på drømmetypen min. Fader heller altså, Thomas, kom og hent meg, så kan vi sammen synes det å leve være vanskelig. Da blir det kanskje litt lettere. Thomas baby var ikke den eneste som gjorde meg varm om hjertet under verdens vakreste festival i sommer. Whales & This Lake holdt en konsert på Urørt-scenen som burde få ethvert menneske med puls til å glede seg til hva disse gutta kan bjuda på i framtida. Dessuten beviste Circa Waves nok en gang hvorfor jeg elsker britiske musikere. Slottsfjell i det hele tatt var som vanlig en drøm med unntak av at Comet Kid ble avlyst. Det var kjipt, men det kan tas igjen senere og da skal jeg synge så høyt med på Sweet Love at jeg sprenger mine egne trommehinner. Har ingen smud overgang fra forrige avsnitt, men det er i alle fall sjukt mye annet snacks i spillelista for denne perioden. Parcels og Vinnie Laduce oppdaget jeg via Instagram-profilen til Kyle Lionhart. Anotherclock er jo faktisk så funky at man blir helt tullerusk i knipsemuskelen. Bridge Burn, Sea, Easy Does It og Waves That Rolled You Under bærer alle det litt sommerlige preget som de fleste av oss klamrer oss tak i nå som sola har vært så vennlig å berike oss med sitt nærvær. Passa bra samtidig med skolestart, eller hva, folkens?;) Ellers vil jeg anbefale å sjekke ut resten av det siste albumet til Lord Huron, innmari feelgood. Noe jeg har på følelsen at det kommende albumet til Beirut blir også. No No No er i alle fall en lovende smakebit, og jeg kjenner at det blir sjukt stas å se de i aksjon i London i september. Det er også litt derfor jeg har inkludert Back Home i lista, for det føles sånn. At jeg skal hjem. Tilbake. Tilbake hjem. Det er fader ikke lett å vite hva som er hjemme og tilbake lenger, men kanskje det bare må være litt begge deler inntil videre? Avslutningsvis får du ha meg unnskyldt at designet ser ut som et konstruksjonsområde for øyeblikket. Det du ser på just nu er selve beviset på at tre år på medier og kommunikasjon og webprogrammering som eget fag på uni ikke gjorde mine kodeferdigheter annet enn vondt. Takk for meg til vi sees. Håper ingen går lei av meg før det.
1 Comment
Dere veit de gangene sosiale medier kan være en pain in the ass? Hundreogåtteogtredve sekunder lange mystories fra konserter og Instagram feeds fulle av selfies fra den eksakt samme vinkelen. Eller den overveldende kvalmen man føler når man liker det 80 uker gamle bildet til en man kanskje ikke skulle ha stalket i utgangspunktet? Så sitter man der og innser at man må skifte identitet og rømme landet fortere enn du rekker å si ”ostebaconpølse fra Shell”. De gangene gir meg lyst til å reise tilbake til 1600-tallet, til en tid hvor jeg kunne gått i fotside skjørter med kyse på hodet uten at det måtte vært postet på Instagram med hashtaggen ”OOTD”.
Men så har vi de gangene sjansen byr seg til å bruke den makten sosiale medier har til noe positivt. Til å bringe folk sammen for en kveld hvor musikk og gode vibber står i sentrum, og alle bekymringer om like-knapper og screenshots ligger gjemt under mandalateppene som pryder en småsliten veranda i Larvik. En veranda som holdt på å knekke da over 70 mennesker hippiedanset på den til lyden av Ziggy Alberts og synet av solnedgangen som senket seg over havet. Ganske idyllisk, hæ?
Dette hadde jeg ikke trodd kom til å skje da jeg kom over den langhårede australieren ved en tilfeldighet for et halvt år siden. Tilfeldig var det også at mine favorittsøstre, Ane og Emilie, så han spille live ukentlig på en av de lokale pubene mens de bodde i Byron Bay den tiden.
Verden er stor, men allikevel så liten noen ganger. Stor nok til at noen drikker morgenkaffen sin når andre spiser kveldsmat, men også liten nok til at man kan dra fra Gøteborg til Larvik utelukkende for å se en fyr spille kassegitar og fremføre låter med vakre tekster. "...she is the sort of girl you find down by the sea, for the sea never left"
Det var en torsdag morgen da jeg våknet til Ziggy’s Instagram-post om at han ville komme til Norge og lurte på om noen hadde muligheten til å hjelpe med å organisere en konsert. Etter litt mailing fram og tilbake mellom Emilie og Ziggy fikk vi en liste over utstyr ingen av oss hadde hørt om før, og ballen var i gang med å rulle. Vi synes i grunn hele situasjonen var ganske latterlig ettersom dette ”aldri kommer til å skje”, men det er rart hva man kan få til på typ 48 timer hvis man bare vil det nok.
Ved firetiden dagen etter hadde 14 stykker deltatt på arrangementet på Facebook og selv var jeg mildt sagt stressa mens Ane sendte meg alle disse meldingene hvor det sto ”jeg har bare lættis” og Emilie angret så smått. Jeg tror alle kjenner seg igjen når jeg skriver at det er fort gjort å gå på en smell når man handler uten å tenke først, men fader heller, så mye minnerikt det har brakt livet mitt å gjøre nettopp dette. Lørdag 27.juni var intet unntak.
Ordet ble spredd og nådde flere enn vi noen gang kunne drømt om. 14 mennesker ble til 70, og verandaen gikk fra å være en… veranda, til å bli den fineste konsertplassen jeg noen gang har iakttatt. Synet som møtte meg da jeg kom over fjellet hos Ane og Emilie var så overveldende at jeg blir nødt til å sitere meg selv: ”Herregud, så mye fint vi kan få til sammen.” *dropper mikrofonen*
Og fint var det. Så himla fint. Ziggy som fortalte historier mellom låtene om sitt innholdsrike liv som en moderne nomade i Australia og møter med uforglemmelige jenter på morgenmarkedet, Nepal-flagg og fargerike vimpler som vaiet i vinden, naboene som strømmet til gjennom skogen, og alle de fine fjesene som hadde funnet veien til Mellomhagen den kvelden.
Ei jente hadde til og med dratt helt fra Sverige, to venninner kom hele veien fra Kristiansand og et par hadde pakket teltet og reist fra Oslo. Senere viste det seg at de to sistnevnte hadde kjøpt våtdrakter av Emilie da hun jobbet for Patagonia i Byron Bay for ett år siden. Her må jeg sitere Emilie: ”Dette er klisjé å si, men i kveld opplevde vi noe magisk.”
Selv blir jeg pinlig berørt over min opptreden i videoen under, som for øvrig er filmet og redigert av flinkeste Märtha Louise Sverdrup, men den avslører også alt om hvor utrolig lykkelig jeg var den kvelden. Hver gang blikket mitt møtte Ane eller Emilies mimet vi ”hva skjer?!” før vi lo og klappet videre. Så stort føltes det, og så stort var det selv om det å sette opp noen høyttalere og slenge ut noen tepper i prinsippet høres enkelt ut. Men kanskje var det nettopp derfor det føltes så stort? Fordi noe så enkelt kunne være så vakkert?
Det er på sin plass å nevne både Herman og Sigurd før jeg takker noen andre i dette innlegget. Tusen millioner takk for lån av instrumenter og utstyr. Uten dere hadde det aldri blitt noen konsert.
Til dere vakre, fine skapninger som delte good times med oss på Larviks første Secret Garden Show: TAKK. Vi hadde det så jævla gøy sammen. Og til dere som ikke fikk vært der, men fyser noe vakent på en lignende opplevelse: fortvil ei, mine frender. Dette er ikke det siste fra søstrene Nyman og meg. Flesteparten av bildene er tatt av Emilie og hvorfor de ser så grå ut her aner jeg virkelig ikke. Fred ut, Hilsen meg som ikke har skrevet ett kreativt ord siden mai før nå. Og det var jaggu deilig. I det siste har jeg kommet over en del fine ting som jeg tenkte det kunne være hyggelig å dele med dere som leser denne cyber-blekka. Kanskje en av tingene fra lista under kan bidra med litt innhold til søndagen din, det er jo tross alt ikke den mest spennende dagen uka har å by på. Når jeg tenker over det har jeg alltid hatt relativt blanda tanker om søndager. Lyden av kirkeklokker i full sving er en slags påminnelse på at "i dag er alt stengt og du skal på skole/jobb i morgen, din dritt". I de senere årene har dessuten mang en søndag blitt tilbragt med en lettere svimmelhet og litt vrimmel i mellomgølvet etter mang en lørdag kveld. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Tipper egentlig mange kan krysse av begge punkter på sjekklista i skrivende øyeblikk. Personlig går jeg gjennom min først post-headbang-nakke siden russetida i fjor, men er det en stølhet man gledelig lever med, så er det jo den. Nok om kirkeklokker som kimer i takt med et dunkende hode, her er mine "Sunday suggestions": (kul tittel, hæ?;D) 1. London-guide. London altså, en jungel av ting man kan bruke penger på. Det popper opp en ny burger shack eller en klessjappe hver eneste uke. Personlig spiser jeg helst burgeren min på Burger & Shake eller BRGR.CO, og drikker helst en organisk honningøl hos Crown and Shuttle. Jeg er egentlig ikke så nøye på hvilken øl jeg drikker så lenge det ikke er Tuborg på brun flaske, men Fullers Honey Dew Organic Beer, den kiler på smaksløkene #foråsidetsånn. Likevel synes jeg det kan være litt vanskelig å vite hvor man bør dra og hvor skattene er gjemt i Londons gater. Jeg føler jeg har tilgode å finne favorittkaféen min eller spisestedet jeg beordrer alle å dra til når de er i London. Derfor googlet jeg litt og fant denne fantastiske guiden: Alternative London Guide av The Lost Londoner! Her fant jeg mange gode tips som jeg har tenkt til å sjekke ut når jeg stikker tilbake om halvannen uke. Et ekstra lurt tips fra meg: google stedet før du drar dit. Steder å spise eller drikke i London kan forsvinne like fort som de har oppstått og det er kjedelig å planlegge og dra til et sted som ikke lenger eksisterer... 2. Questions to make you fall in love. "Where do you stand on the selfie stick debate?" Disse linkene, Questions to make you fall in love og The 36 questions that lead to love, snublet jeg over for noen måneder siden. Selv om jeg personlig ikke har fått bruk for de ennå, så er de fortsatt et innmari godt tips til dere som dater til stadighet. Ikke at det er en reell problemstilling for øyeblikket, men jeg tror kanskje jeg er litt redd for å dra på en eventuell date, rett og slett redd for at det skal bli jævlig kleint. Sjansen for å rake opp for samtaleemner er jo absolutt der, og hva skal man gjøre da? Det er ikke akkurat når man sitter på en barkrakk i selskap med et fremmed menneske at man er i sitt mest kreative hjørne, men med disse spørsmåla i baklomma har jeg troa på en samtale som fort kan utvikle seg til å bli ganske interessant. 3. Emmanuel - Another Day In Paradise. Jeg synes denne versjonen av Another Day In Paradise er så utrolig vakkert fremført. Stemmen hans treffer på en sånn måte at jeg blir helt urolig i kroppen. På typ 00:53, bare hør og forstå hva jeg mener. Og for et stemmeregister, herregud! Fyren høres ut som en brummende bjørn når han prater og på slutten synger han lysere enn jeg noen gang kunne klart. Noen ganger ergrer det meg at jeg er så forferdelig lite musikalsk... 4. "Vi sees i morgen" av Tore Renberg. Jeg er riktig nok bare 100 sider inn i boka, men jeg er frelst. Etter Jarle Klepp-suksessen rår det liten tvil om at Tore Renberg er en sjukt dyktig forfatter. Men "Vi sees i morgen" er selve bekreftelsen på at han er helt genial. Norsklæreren hans fra videregående gråter nok en skvett over den utradisjonelle måten han skriver på, men det er nettopp dette som gjør han så unik. Han driter i alt, og jeg elsker det. 5. Barefoot. Det er lite som slår en film produsert for å vinne gjeve priser. Store navn på plakaten, spesiallagde soundtracks komponert av musikkgenier, en storyline som skiller seg ut eller er basert på en sann historie. Sånt elsker vi vettu, men noen ganger så er det innmari ålreit å slenge seg nedpå med en film som ikke krever så mye. Jeg er en sucker for chick flicks og forutsigbare filmer hvor straight A's-jenta får quarterbacken og skolens mest populære kjekkas. Jeg kan sluke sånne filmer rått, og jeg kan se dem igjen og igjen. "10 things I hate about you" er en av mine store favoritter og Heath Ledger som Patrick Verona slutter aldri å være min mystiske prince charming. Sorry, men sånn er det bare. Så om noen er i et filmhumør som tillater en helt alright film om et noe spesielt bånd mellom to personer, vil jeg anbefale Barefoot. Jeg hater å skrive sammendrag om filmer fordi jeg alltid er redd for å røpe for mye, men sjekk traileren her. Dere burde ikke se den heller egentlig. Altfor lang og avslørende. Akkurat som denne dagen. Hva er det egentlig med oss nordmenn og varmegrader? Siden starten av april har jeg sett mang en Bermuda-shorts i kombinasjon med tettsittende singletter, et antrekk som strengt tatt kunne ligget i skapet litt til, om ikke for alltid. April altså, vi slenger av oss både jakker og langbukser til tross for vinden som fortsatt river litt i håret på leggene som ikke har vært barbert siden julebordsesongen. Vi skåler i Facebook-favoritten "årets første utepils" mens vi driter i at sola brenner i de mysende øynene våre og eksamensnervene kiler litt på brekningsrefleksen. Personlig åpnet jeg akkurat dokumentet "Key Debates examined essay" for første gang siden jeg kom hjem, og jeg tror jeg akkurat ble litt kvalm. Eller så er jeg bare sulten. Jeg unnskylder dette blogginnlegget med at jeg måtte få litt fart på skrivinga før jeg slayer skoleoppgavene mine på lik linje med de ivrigste Fruit Ninja-folka. Og fordi jeg trengte å høre på noe annet enn den siste låta til Justin Bieber med Skrillex og hele bøtteballetten som aldri før har falt i smak hos meg. Teksten er jo max ukomfortabel... "I gave you attention when nobody else was payin" Nei nei nei... Beaten på refrenget, tho, nesten så a mor kjører av veien. Ser for meg meg selv som danser spirituelt rundt et leirbål mens en indianer ikledd poncho spiller panfløyte. Nok om JB, listepop og indianere, her er mine favs på musikkfronten for tida: Far Nearer, Polish Girl, Swing Tree og Kites er sånne låter som jeg ELSKER å høre på når jeg kjører bil. Og nå som jeg er tilbake på norske og betryggende veier, har det blitt noen roadtrips. Only Real har vært en roadtrip-favoritt siden første gangen jeg hørte Cadillac Girl. Nå som debut-albumet Jerk At The End Of The Line er ute, så er det bare å få kjørt mil etter mil. Jerk og Backseat Kissers er noen godbiter i tillegg til Can't Get Happy. Knee Socks og En Vän Med En bil (naturligvis) anbefales også til anledninger hvor det rattes rundt med friends og dispenser-Cola i pappkrus. Akkurat som på amerikanske filmer.
Settle er den siste singelen til Jungle Doctors som jeg har nevnt her før. Jeg har sunget med i dusjen, i bilen, på jobb og i det hele tatt. Tviler på at de hadde regna med å bli spilt i en skosjappe i Norge da de starta bandet for fire år siden, men det er høyst fortjent med litt internasjonal oppmerksomhet, synes jeg. Colourful Life og Jessie Ware generelt har vært mine karaoke soundtracks den siste tiden. Jeg treffer svært sjeldent noen av tonene, men herregud, så glad de gjør meg likevel. Trenger jeg å komme i det litt mer melankolske hjørnet, smeller jeg opp Raspberry Cane og Heavenly Father. Jeg har lenge vært fan av Youth Lagoon, men denne låta var en gjemt skatt jeg ikke ble oppmerksom på før her for noen uker siden. Og Highasakite altså, herregud. I mine øyne er det egentlig ikke greit å covre Bon Iver, men deres versjon av Heavenly Father synes jeg rett og slett var både delikat og rålekker. Og skulle man virkelig slå på stortromma i dette finværet med et iskaldt glass hvitvin på verandaen, så er det bare til å spinne Angus & Julia Stone og The Tallest Man On Earth. Sånt sprenger topp stemning-faktoren om ikke annet. <3 Varme tanker fra meg og essayet mitt <3
Hallo fra Larvik, Norge. Fra senga på mitt gamle pikerom for å være spesifikk.
Enda så mye jeg elsker London, og enda så mye gøy og nytt den byen har gitt meg denne terminen, så skal jeg være den første til å innrømme at det er deilig å være hjemme igjen. Alle mennesker har flere sider ved seg selv, og nå var det en del av meg som trengte litt fjell, stillhet, å kjøre bil, Bremykt-smør, og en klem fra både mamma, pappa og lillebror. Sistnevnte har forøvrig vokst seg halvannet hode forbi meg, og etter noen dager på hytta har jeg pent måtte innse at de dagene hvor jeg var bedre enn han på ski, de er forbi. Her er noen bilder fra den siste tiden i London før jeg dro hjem. Litt mange bilder av meg.
Sånn bortsett fra besøk, konserter og annet festlig i storbyen siden sist, har jeg hatt vondt i hodet i snart syv uker. Sånt blir jo naturligvis svært frustrerende for en student som er avhengig av å gjøre oppgaver på dataen. Heldgivis fikk jeg gjort ferdig portføljen min i journalistikk i tide, så fredag før påske feiret jeg med en øl alene i leiligheten mens jeg gjorde nok et tappert forsøk på å pakke. Det sier litt om hvor dårlig jeg faktisk er når den tyngste kofferten min som kunne veid opptil 20 kg, bare veide 14 kg. Og jeg som trodde jeg måtte betale i dyre dommer for overvekt til RyanAir. Note to self: kjøp en vekt til kollektivet.
Det jeg ikke har av pakkeskills tar jeg riktig nok igjen på å være et rutinert sikkerhetskontrollmenneske. I det siste har jeg skjerpet meg skikkelig og prøvd å være tolerant mot alle mennesker, til og med de som går i sikk sakk på gata. Men folk med flytende elementer liggende rundt i håndbagasjen som begynner å pakke om PÅ båndet i sikkerhetskontrollen?! Gå. Ut. Av. Køen. Og. Hent. En. Jævla. Pose. Vel hjemme ble jeg overfalt av hele familien med klemmer. Deretter ble pappa sint på Per fordi han brukte lang tid på å hente noe i bilen, og mamma spurte om jeg kunne støvsuge kjøkkenet. Lite visste jeg i forkant at det var disse tingene som skulle gi meg den “ah, it’s good to be home”-følelsen som alle får i filmer når de slipper koffertene sine ned på bakken foran villaen i et lake district i USA. Et mørkegrått hus i kystbyen Larvik er vel omtrent det samme. Jeg rakk én god gammeldags taco, én natt i egen seng og én lang dusj før jeg pakket nok en bag, plukka opp Helle og dundra opp til hytta på Gaustablikk. Jeg hadde ikke vært der på over ett år, og det var lite som slo fyr i peisen, pappas mat og en høneblund på sofaen etterfulgt av kortspill og ei litta tår rødvin i glasset. Rødvin fikk jeg faktisk ikke sansen for før i fjor, noe som vil si at jeg ikke har peiling, så da jeg sto i taxfree’n på flyplassen og ingen med ekspertise tok telefonen, så valgte jeg bare en kartong det sto “God Påske" på til 229 kr. Og denne historien, folkens, er et symbol på hvordan jeg tar meg frem i livet generelt.
Eksempelvis da jeg forrige mandag spente på meg langrennsskia for første gang siden ungdomsskolen. Ikke nok med at jeg la skam over hele Gaustablikk og alle langrennsentusiastene som befinner seg der, men jeg måtte også innse at alle turene til Solobua og Strutåsen på Blefjell i min barndom var fullstendig forgjeves. Jeg skal likevel ha for forsøket, og for at skidressen fra ungdomsskolen fortsatt passer. Riktig nok litt strammere nå enn da.
Dagen etter satte jeg langrennsskia tilbake på hylla, og erstattet de med slalåmskia. En gren jeg føler meg langt mer komfortabel med til tross for at det var sånn jeg brakk beinet første gang for fem år siden. Nå synes nesten ikke arrene lenger og selv om jeg fortsatt er litt redd i bakken og ikke slenger meg ut i skogsløypene slik jeg en gang gjorde, så er det omtrent ingenting som kan erstatte lyden av ski som skjærer gjennom nypreppa løyper, sol i ryggen og følelsen av at beinet som for noen år siden var knekt i to, nå er fullt restituert.
Jeg tror Helle koste seg like mye som meg med noen dager til fjells. Kanskje ikke så vanskelig når alt frøkna trenger er noe godt i glasset;0))) og litt strikketøy for å ha det bra. Vi skravla høll i huet på hverandre, sang Disney-sanger og Robin Stjernberg i bilen, hadde lættis (mest av meg, og ikke med meg), og så Unbroken. Creds til Angelina Jolie for regien av en virkelig bra film, for ikke å snakke om håpet jeg får for mitt eget vedkommende når jeg ser hvordan Jack O’Connell har blomstret siden hans dager i Skins. Å gå fra å være den ekleste TV-seriefiguren i manns minne til d.e.i.l.i.g. krigshelt på et par år… hvem veit hva det kan bli av meg altså.
Resten av påska gikk med til det samme gamle jeg har pleid å gjøre i Larvik: ha lættis.
Og nå sitter jeg egentlig bare her og tenker over livet mitt. Jeg skal være hjemme til langt uti mai fordi jeg kun har to oppgaver som kan gjøres hjemmefra igjen på skolen. Og fordi jeg er blakk som ei kirkerotte. Jeg husker ikke sist jeg hadde under 1000 kr innen rekkevidde, men det er altså meg. Blakke-Anna.
Men jeg tror egentlig det er greit, jeg. Å kjenne litt på kontrastene i livet. Mamma og pappa hadde dessuten ikke særlig stor tro på forretningsidéen min om å selge fingerheklede skjerf, så jeg får nesten bare prise meg lykkelig for at Eline har tatt meg under sin favn og lar meg jobbe i skobutikken inntil videre.
Så det er meg i ukene fremover altså. Skoselger på deltid, DJ i bilen på fritid, og blakk og vondt i hodet på heltid. Et balansert liv. Ganske greit for en som alltid er litt i ubalanse. Jeg tror vi alle kan skrive under på at det er noe spesielt med våren. De første solstrålene som faktisk varmer i kinnene og får øynene til å myse, er kanskje de beste. Personlig får jeg nytt påfyll av energi når våren kommer. Jeg glemmer liksom hvor mye jeg elsker vår hvert år, og det er like åpenbarende og fantastisk hver gang jeg blir minnet på denne kjærligheten. Enda så mye jeg setter pris på at jeg kommer fra og for tiden bor i et land som så og si byr på alle årstidene i løpet av året, så må jeg innrømme at jeg var drittlei av kulde og vinterjakka mot slutten av februar. Jeg hadde store forventninger til mars, og jeg tuller ikke når jeg sier at den første virkelige vårdagen her i London havnet på 1.mars i år. Til tross for at jeg har mye å gjøre på skolen de kommende ukene, og at det har begynt å bli bekymringsfullt å logge inn på nettbanken i det siste, så liker jeg mars allerede. Det er rart hvor lenge et menneske kan leve på noen solstråler og fuglekvitter. For meg er det i alle fall alltid lenge nok til at jeg holder ut gjennom høsten og vinteren til neste vår. Jeg har nærmest lengtet etter å legge ut spillelista for denne månede fordi det er så mange av sangene som rett og slett bare er soundtracket til våren. Fristelsen var stor da jeg allerede i november holdt på å poste “À tout à l’heure”, men viljestyrken tok kvelertak på meg og jeg har klart å holde ut helt til nå. Jeg mener, hør på den, det er som å åpne en dør og bli angrepet av vår, sol og lykke før man i det hele tatt har rukket å sette en fot innenfor dørkarmen. “Postcards From Italy” og Beirut generelt veit jeg blir en gjenganger i ørene mine gjennom de neste månedene. La Jamie Woon og resten av de smådystre gutta få hvile litt liksom. “Animals”, “Venice”, “Chateau Lobby #4” og “I Spy” setter også fart på sommerfuglene i magen og trekker litt ekstra i smilebåndet når man er på vei et sted, sola skinner og man ikke har råd til å kaste bort akkurat det øyeblikket på noe annet en å høre på glad musikk. Sistnevnte har jeg forgudet helt siden Mikhael Paskalev vant Urørt-finalen for noen år siden, og jeg ser sikkert ut som en panfløytelyttende hippie-freak på speed hver gang jeg hører på den.
Både “Yesterday Was Hard On All Of Us” (<3 Fink <3) og “On My Mind” har jeg faktisk funnet gjennom Suits. Jeg digger jo serien, men om man ikke skulle være dritfan og likevel være på utkikk etter noe nytt å slenge i spillelista, så subscribe denne lista. Den blir oppdatert etter hvert episode, og la meg bare si at jeg synes de som velger soundtrackene til serien gjør en dritbra jobb. Avslutningsvis må jeg se meg nødt til å tilbe den nyeste singelen til Florence + The Machine. “What Makes A Man” er en lovende smakebit på det kommende albumet, og jeg gleder meg mer enn jeg gjorde til “Ceremonials”. Dessuten skal Oda og jeg se de live på Øyafestivalen til sommeren, og det er ei litta teenage dream come true om ikke annet. Avslutningsvis del 2: <333 Years & Years <333 Del 3: <333 Det nye albumet til The Dodos <3333 Kjempemessig musikkjournalist jeg hadde blitt, bare skriver hvor mye jeg elsker alt og slenger på noen datahjerter<33333 Vårslengkyss fra meg som gjennomførte mitt første ordentlige intervju i dag med manageren på bokhandelen "Gay's The Word" og endte opp med å prate med han i halvannen time. Og meg som får besøk av Marie på mandag og gleder meg mer enn hva jeg har evnen til å uttrykke verbalt. Trykk her for å komme til resten av musikken jeg hører på: I går kveld fikk jeg en liten åpenbaring etter en samtale med Ida og Oda av det litt mer alvorlige slaget. Jeg synes egentlig det er vanskelig å snakke om fordi det i utgangspunktet er vanskelig å akseptere og innse... at jeg ikke bestandig er så snill mot meg selv. Jeg tipper det er flere som kjenner seg igjen, men jeg kan kun tale min egen sak og vet kun hvordan jeg opplever det selv. Daglig kommenterer jeg noe negativt om meg selv. Enten om det går på utseende, personlighet eller ferdigheter. Jeg har kalt meg selv ting som jeg hadde blitt såret av om det hadde vært noen andre som hadde slengt disse kommentarene rett i trynet mitt. Jeg er min egen største kritiker, og det gjør meg skikkelig lei meg. Det finnes et uttrykk som sier at man må elske seg selv før man kan elske noen andre. Jeg har kommet en lang vei når det gjelder dette sammenlignet med hvor jeg startet. Jeg hadde en periode for noen år siden hvor jeg mislikte omtrent alle sider ved meg selv. Jeg er stolt over at det ikke er sånn lenger, at jeg har klart å forstå at det finnes mer ved meg enn selvkritikk og negativitet. Problemet ligger i det at jeg finner det lettere å unnskylde meg selv og påpeke mine feil i stedet for å trekke frem det positive. Da kommer jeg liksom andre i forkjøpet. For en satans idiotisk tankegang. Hvor innmari vanskelig kan det egentlig være å si til meg selv at "vet du hva, Sørensen, i dag var du bra nok." Det er vel kanskje en dag vi alle drømmer om, den dagen vi endelig føler oss bra nok og aksepterer at vi ikke er mer enn det vi er og at ingen forventer noe annet enn det heller. Jeg veit ikke helt hvor jeg vil, men jeg kjente at jeg fikk behov for å skrive ned tankene mine rundt dette et sted. Og det er vel også derfor jeg har denne bloggen. Det var rett og slett bare trist å høre at andre legger merke til hvordan jeg behandler meg selv som dritt psykisk uten at jeg selv har lagt merke til det. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger enn det. Det begynner tross alt å bli flere år siden jeg sist hadde det dårlig over en lengre periode. Jeg tror det er denne følelsen og takknemligheten over å ha det skikkelig bra som har skygget over for det faktumet at jeg ikke har vært noe grei mot meg selv. Med det sagt har ting vært verre enn de er nå. Jeg får ikke lenger avsmak av å se meg selv i speilet. Nå ser jeg heller en kvinnelig kropp som muligens har noen ekstra gram å avse på magen, men ikke så mye at det ikke er mulig å gjøre noe med. Jeg ser ei jente som for noen år siden ikke skjønte hvorfor hun ikke hadde det bra, og som i dag nesten ikke husker sist livet var virkelig kjipt. Jeg har blitt en person som engasjerer meg i viktige saker og har et mindre fokus på det materialistiske i livet enn hva jeg pleide å ha. Jeg ser lyst på livet og framtida, og driter nesten på meg av takknemlighet for menneskene jeg har i livet mitt. Jeg har ennå en vei å gå. Det er ennå ting dypt inne i meg som må graves fram, anerkjennes og legges bak meg. Men sånn er det vel for oss alle. Jeg har det bra altså, kjempebra faktisk. Det er bare ikke alltid jeg, som de fleste andre, har det like bra med meg selv. Men som mamma (seriøst den søteste dama jeg veit om) sa på telefonen tidligere i dag: "Vi kan ikke få straight A's på alt i livet, Anna." Og det har mamma helt rett i. Så det er egentlig helt greit at jeg ikke gjorde det så veldig bra på researchrapporten i Intro to Journalism, eller at jeg ikke har vært på treningssenteret på en uke. For i går fikk jeg kjempegod respons på feature -og intervjuideene mine og i dag så jeg faen meg dritbra ut i buksene jeg egentlig bruker hver eneste dag. Dessuten har håret mitt blitt langt nok til å kunne flette det igjen. Man kan ikke vinne på alt i livet, men så lenge man har flette går det egentlig greit altså. "Vi vet inte vart vi ska men vi ska komma dit." Denne frøkna fikk så vidt med seg at januar skjedde før det plutselig var februar da jeg våknet til morgenen i dag. I farta glemte jeg også å poste en spilleliste for den første måneden i året. Ikke veit jeg om noen savna det, men om det skulle være tilfelle, så kan jeg trøste med noen ekstra låter i denne lista for februar. Om februar faktisk byr på last bits of winter kan jo bli spennende å se, men jeg krysser i alle fall alt jeg har for at mars oppfyller sin plikt som den første vårmåneden. Jeg har allerede tjuvstarta den festen der og gått med vårjakke de to siste dagene. Lurt var det riktig nok ikke for her i London blåser det så kaldt om dagen at tårene renner og værhåra reiser seg. Sånn bortsett fra de vennene jeg har som befinner seg i Australia akkurat nå, så er det vel flere med meg som fortsatt må sverge til vinterjakka i noen uker til. Forhåpentligvis kan mine favorittlåter for øyeblikket gjøre det litt lettere å finne mot til å komme seg gjennom de siste restene av vinteren: Chet Faker, Devonte Hynes (Blood Orange) og Kindness har vært tre store favoritter hos meg hele høsten og vinteren. Built on Glass, Palo Alto-soundtracket, Cupid Deluxe og Otherness er fire bunnsolide album som passer bra uansett hvilken årstid det er eller hvilken jakke man har på seg. Jeg har forøvrig så kjendiscrush på Chet Faker for tida at jeg nesten ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg.
Monument og Your Soul er to sanger jeg hører på hver morgen når jeg går til undergrunnsstasjonen, og jeg må spenne hver muskel i kroppen for å ikke danse bortover fortauet. Disse skal roadtrippes dritten ut av så fort jeg er tilbake i Norge og kan kjøre bil igjen. Her kan jeg hvert fall ikke kjøre bil, for da hadde jeg utsatt både meg selv, passasjerer og medtrafikanter i fare. Ellers er det jo kjærlighetsmåneden, og jeg spyr litt hver gang jeg går forbi den hjertedekorerte hylla full av rødvin og sjokolade på matbutikken borti gata. Sorry as, men kjærligheten burde feires hver eneste dag uansett hvem man føler kjærlighet overfor. Et lite innslag av div love songs og kjærlighetssorglåter måtte likevel med, så jeg kan gråte til Woman og høre på Want My Love med en ironisk distanse selv om sannheten er at jeg egentlig er bitter for at jeg er singel for tyvende året på rad. Neida. Det føles ikke en gang som å være singel, det føles som selve livet, og det er egentlig helt greit. Spread the love uansett om det er 14. februar eller 14. april, da folkens! Ikke bare fordi jeg sier det (jeg er jo tross alt sjefen), men også fordi det er bedre å si love ya til dine nærmeste en gang for mye enn en gang for lite. Sitter forresten og venter på at Hozier skal komme på scenen nå, så det blir jo så stas at dere vi'kke tru det. Snakkas! Hei. Jeg tenkte bare jeg skulle stikke innom og si at jeg har det skikkelig bra om dagen i tilfelle familiemedlemmer eller andre folk skulle lure på mitt velgående. Jeg sitter egentlig bare her og hører på Beirut, og tenker at livet i grunn ikke er så aller verst. Jeg er heldig som kan sitte her og danse med tærne mens jeg hører på den dritfine stemmen til Zach Condon. På trappegelenderet henger nyvaska sengetøy til Helle og Emil kommer til helga, og i maskinen holder en ny runde med klær på å gå fra møkkete til reint. Det er veldig deilig å være tilbake i London, og jeg har en skikkelig god følelse på denne terminen. Både skolemessig og ellers. Jeg har tre nye moduler i år, Media Arts, Key Debates and Concepts in Media og Journalism in Practice 1. Foreleseren min i Media Arts er veldig dyktig og stoffet er veldig interessant. Vi har to oppgaver som skal leveres denne terminen. Den ene er en anmeldelse fra en digital art exhibition, og den andre er et digital art project hvor jeg rett og slett skal klekke ut en idé til og produsere en form for kunst ved hjelp av digitale medier. Denne andre oppgaven minner meg veldig om prosjektene jeg hadde på MK på videregående, så jeg føler meg ganske trygg her og gleder meg til jeg får en virkelig god idé å gå etter. Anmeldelsen blir utfordrende på en gøyal måte, ettersom den skal være kritisk og derfor må bygge noe på ting fra pensum. I høst skrev jeg faktisk en anmeldelse av Ben Howards siste album for en nyhetsside vi designet i Digital Media, kun basert på min svært generelle interesse for musikk. Den kan leses her om ønskelig. Språket er absolutt ikke perfekt, og jeg synes det er dritskummelt å dele en engelsk tekst av denne sorten med noen andre, men jeg har bestemt meg for at jeg må være litt mer stolt av de tingene jeg gjør. Jeg snakker meg selv ned altfor mye, og det er verken tiltrekkende eller til noe hjelp for selvtilliten. Det er viktig å ha selvinnsikt og være kritisk, men man må ikke bli sin egen største kritiker. Så utrolig lite spennende av meg å snakke om skole, men det er vel det jeg ble spurt mest om da jeg var hjemme til jul. Neste gang jeg kommer hjem nå, så kan jeg bare lese høyt fra bloggen min i stedet for å alltid lure på hva jeg skulle svare. Forrige termin var tross alt ikke noe særlig å skryte av for min del. Å gå fra å være videregåendeelev til student på universitetsnivå på så kort tid var virkelig som å løpe rett inn i en vegg. Denne terminen står jeg derimot klar med slegga for å bryte ned veggen og gjøre det hella bra. I alle fall mitt beste. Nå kom jeg på den YouTube-videoen med han fyren som løper rett inn i en vegg. Dere får ha meg unnskyldt, men sånt synes jeg er dødslættis. Jeg er dessuten veldig klar for å dra bedre nytte av at jeg bor her jeg gjør. Bare siden jeg kom tilbake for litt over to uker siden har jeg rukket å gjøre en del. Sandra besøkte meg allerede den første helgen, og vi utforsket Shoreditch, drakk øl på Crown & Shuttle, gikk til Primrose Hill og spiste mat fra boder på Camden Lock Market. Jeg har sett The Theory of Everything på kino, holdt forøvrig på å drukne i mine egne tårer midt i en fullsatt kinosal. Izzy og jeg dro ut på danseeventyr forrige uke etter verdens hyggeligste tomannsvors med dype samtaler og en vin som etter beskrivelsen var "very stylish". Nu vel... På lørdag tok Natalie med seg Oda, Ida og meg til Hampstead Heath. En nydelig park med utsikt til både byen og kjekke menn. Bare å få kommet seg tilbake så fort som mulig. Neida. Joda. Om tre små dager kommer Helle og Emil på besøk, og det gleder jeg meg skikkelig til. Jeg har vært masse på besøk hos Helle etter at hu flytta til Oslo, og nå er det endelig hennes tur til å for første gang besøke meg etter at jeg flytta hit. De helt store planene er ikke lagt, men det skal heldigvis ikke så mye til for å kose seg i en by som denne, så fint får vi det uansett. Det er jo snart februar også, og den måneden kommer om mulig til å gå ennå fortere enn januar har gjort hittil. Oda og jeg skal på fem konserter, jeg har reading week, deadlines og får besøk av Sarah og Emma. Det er bare å glede seg altså. Plutselig er det sommer og Rikke og jeg feirer 20årsdagen hennes på Field Day med Chet Faker, Kindness, Django Django, FKA Twigs og Sylvan Esso.
Skal ikke la meg rive helt med nå, det er jo ennå en stund til gradestokken tillater bare ben og t-skjorter. Ennå så mye jeg lengter etter olajakka akkurat nå, så får jeg bare holde ut med kåpa en liten stund til. Året har ikke mer enn så vidt starta og det er viktig å nyte det som skjer akkurat nå fremfor å til stadighet tenke på alt som skal skje. Likevel er det lov å drømme litt, bare litt, er det ikke? Vi får snakkes litt før sommeren, da. Det burde jeg tross alt få til. I mellomtiden kan dere jo se på alle bildene av meg et par tusen ganger til. Veldig bloggete av meg, hæ? Tenk å holde på sånn hver dag. Jeg hadde blitt sprø. Det nye året har nesten rukket å bli gammelt siden sist jeg ofret denne bloggen en tanke. Men folkens, det er fortsatt et nytt år! Hvilket betyr at man kan fortsette akkurat som før eller finne ut en helt tilfeldig dag at livet trenger en forandring. Gode og dårlige dager kommer i en skakkjørt harmoni uavhengig om det er 2015 eller 2023 uansett. Et år er likevel en genial greie, fordi det gjør det så lett å sortere tingene som skjer i livet. Jeg skal jo forhåpentligvis bli gammel en dag, jeg og, og da kan det være fint å se tilbake på årene som ung, dum og noen ganger litt lovende, men ikke så veldig ofte. Det er i alle fall sånn jeg føler meg akkurat nå, men det er egentlig helt greit, for det er ikke meninga at man skal føle seg 100% sikker og vellykka som 19åring. Så, hva kunne 2014 bringe en jobbende revysjef som i tillegg til å være utplassert i lokalavisa, prøvde å fullføre videregående, være russ, venn, datter, søster og kollega samtidig? Vi tar det i kronologisk rekkefølge, så vi ikke roter til det topplokket jeg har blitt tildelt mer enn nødvendig. Året startet med meg som sto malplassert i den ferske januarkulda, omringet av par som innledet 2014 med lenge etterlengtede kyss. Det var i alle fall sånn det føltes da jeg sto der og så dobbelt opp på himmelen som var full av fyrverkeri og blyge stjerneglimt. Ukysset og bedugget dro jeg hjem og la meg alene i et tomt hus. Jeg drømte at jeg snakket med mamma og pappa på telefonen, men det var visst ikke en drøm ifølge samtaleloggen min morgenen etter. Jeg druknet sorgen og planene mine om et sunnere liv i en frysepizza på sofaen alene den første dagen i 2014. Jeg håper de som gikk tur i Bøkeskogen på samme tidspunkt fikk kjøttgnagsår. Det er det eneste rettferdige. Hehe, relatable? xD Sånn bortsett fra å bekymre meg en god del over russerevyens progresjon, var jeg på min eneste hyttetur i hele 2014 i januar. Å stappe en bil full av jenter, skiutstyr, ullsokker og øl høres jo ut som den enkleste ting i verden, men gudene skal vite at det krevde en god del planlegging når 4 /4 hadde jobb ved siden av skolen. Til slutt løste kabalen seg, og til fjells føyk fire fjolls for purking foran peisen, taco og bakken, og det var hella nice. Februar kunne blant annet by på Ellie Goulding-konsert i Oslo hvor en jente prøvde å stjele middelalderponchoen min som for anledningen ble anvendt som skjerf. Heldigvis var Mathilde en ekte venn og battla frøkna ut med "Ingen stjeler ponchoen til Anna!". Og det har Mathilde helt rett i. Ingen stjeler ponchoen min. Ellers var det duket for russeball. Jeg hater å pynte meg, rekker aldri å sminke meg, og overlater alltid håret mitt til tilfeldighetene. Lørdag 15. februar måtte jeg derimot ta meg kraftig sammen og prøve mitt beste. Med frisørhjelp fra Helle og en kjole sendt hele veien fra Kuala Lumpur (internett <3) ankom ballpartneren min og jeg Park Hotell med stil. I vinterferien bodde jeg i skolens auditorium i håp om å få dreis på revyen, og det med halvveis hell. Jeg kjefta, fikk kjeft og gråt innvendig da jeg innså at ting på et tidspunkk gikk strake vegen til helvete. Det vakre finnes dog i det vonde, og det som er så fint med ting som går til helvete, er at det aldri er for seint å snu. Og det gjorde jaggu den revyen vår også, mer om det lenger ned. Kjærlighetsmåneden ble rundet av med Sarah og historiens største flirt himself, Jason Derulo. Jeg skjemmes ikke, han er min helt, mitt idol. Intet mindre enn en uke senere var mars i full sving og jeg befant meg igjen i Oslo for en ny konsertopplevelse. Denne gangen The Weeknd og Drake. Jeg kom hovedsakelig for The Weeknd, men dayuumn, Drizzy imponerte han og. I et øyeblikk tok jeg til og med meg selv i å white girl-twerke, og det til min store overraskelse foran Lido. Imponert ble han nok ikke, men det er helt greit, for han er nok ikke noe flink på twerking han heller. Resten av mars var det revy 24/7. Var det ikke det ene, så var det det andre, og jeg har aldri, ALDRI, vært så jævlig sliten i hele mitt liv. Jeg hadde visst flere reservebatterier på lager enn jeg strengt tatt var klar over selv, og disse fikk kjørt seg kraftig gjennom hele mars. De stundene jeg ikke var elev eller revysjef, var jeg bare et stykk vandrende katastrofe som gråt stille tårer enten på dass eller i fosterstilling i senga. Nå får jeg revyen til å høres ut som mitt livs største belastning, men det var den tvert i mot. Det er kanskje det jeg er mest stolt over å ha fått til i hele mitt liv, og jeg angrer ikke ett sekund på at Mathilde og jeg påtok oss oppgaven som revysjefer. Ikke aner jeg hvordan vi klarte å seile den til tider halvslukne revyskuta i land til slutt, men det gjorde vi og jeg får fortsatt gåsehud bare av å tenke på revyen I fare for å gjenta meg selv for mye kan den som måtte ønske, lese et komplett sammendrag av hele revygreia ved å trykke her. Det under her er forresten en video og ikke et bilde, lol.
Ellers i april starta russetida og det var tid for å være harry, ung og dum. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier trodd at jeg kom til å ha det så gøy som russ, men det ble uten tvil en uforglemmelig tid i livet mitt. Samme dag som den offisielle starten på russetida fikk jeg en telefon fra SONOR om at jeg hadde fått et conditional offer fra Goldsmiths. Ettersom kravet var 5 i snitt for å få plassen jeg var reservert, begynte jeg egentlig bare å planlegge bartenderutdannelsen på Magaluf med en gang. Mer om dette senere. Livet som russ fortsatte, og Stavangertreffet sto for tur den første helga i mai. Selv gråt jeg som en foss på Karpe Diem og blåste igjen liv i white gurl-twerkinga på Tinie Tempah, tok karuseller og løp fra bussring til bussring for å danse med de rikeste russeguttene:)<3 Uka etter vant Mathilde og jeg pris for beste reportasje innen tekstkategorien på Medieprisen 2014. Saken kan leses ved å klikke her. I mai entret jeg også for første gang dansegulvet på Losen Nattklubb i Larvik. Det eneste festlige høydepunktet som eksisterer for 18åringer i Larvik. Med hjelm og Dworek tok jeg natten med storm slik 18åringer flest bør gjøre. Nå er jeg jo 19, så da kan jeg ikke holde på sånn lenger. Kødda, det kan jeg vel. Min siste dansetrening på Studio Nille noen sinne fant sted, og det var med tårer i øyekroken og vemodighet i hjerterota jeg avsluttet et kapittel som har eksistert i livet mitt siden jeg var 5 år gammel. Jeg har fortsatt kjærlighetssorg og ser jevnlig på lyriske jazzkoreografier på YouTube for å strø salt i såret. Studio Nille, du var min ungdoms store kjærlighet og for det skylder jeg deg alt. Et knust datahjerte er på sin plass: </3 Natt til 17. mai ankom og det var tid for å avslutte russetida med et smell. Bokstavelig talt fordi noen dytta meg ned på bussgulvet så jeg knuste albuen min. Nesten. Selve 17. mai ble for første gang siden jeg var 4 år tilbragt i noe annet enn bunad. Passa meg egentlig fortreffelig å vandre rundt i en russedress full av tiss, gjørme og [sett inn stygt ord for mannlig kjønnsorgan] skrevet med sprittusj på buksebenet blant alle de festkledde menneskene på Larviks torg. Dessuten sparkesykla jeg fra Indre Havn til Sentrum og triksa på veien. Skulle ønske noen tok bilde av det, for jeg var så sjukt kul da og kunne hatt det som profilbilde på Tinder for der er det jo så mye hell og lykke å hente=) Russetida, as. En serie med stolte øyeblikk i mitt liv. Resten av mai fløy avgårde med vinden og i slutten av måneden fikk Oda og jeg oss leilighet i London. Med ett ble plutselig bandplakatene på rommet veldig barnslige og livet så innmari voksent. Et liv jeg ikke en gang var sikker på om jeg var klar for eller i det hele tatt visste om kom til å skje ettersom jeg fremdeles ikke hadde kommet inn på noe universitet. Blant all usikkerheten rundt min egen fremtid, var det i alle fall èn ting som ble komplett. I begynnelsen av juni kom nemlig den offisielle bekreftelsen på navnendringen min i posten og jeg har siden hatt mellomnavnet Nor etter Besse, morfaren min, som dessverre gikk bort i 2011. Det er vondt at han ikke har vært her de siste tre årene, som kanskje har vært de årene jeg har utviklet meg mest som menneske og utrettet ting jeg er stolt av, men nå er han på en måte litt med meg likevel, og det føles både godt og riktig. Mai takket plutselig for seg og juni bare "the bitch is back". Mannen som har 50% av skylda for min eksistens fylte 50 år i april og denne begivenheten gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen. 7. juni skulle rett og slett bli dagen jeg fikk min åpenbaring om at lag ikke bare er for jobbende tobarnsforeldre som benytter slike anledninger til pardans og gin & tonic. Meg var det nemlig også plass til. Talen til Mr. Birthday Boy aka daddy cool aka Tore, skrev jeg på baksiden av en papptallerken fem minutter før jeg holdt den med både velkomstdrink og et par glass vin innabords. Gikk bra, det, som med alt annet jeg gjør jeg i siste liten. 16. juni fikk jeg den lykkelige beskjeden om at jeg ikke ble trukket opp til muntlig eksamen, og jeg kunne stolt takke farvel med videregående for alltid. 19. juni måtte jeg stappe meg selv inn i bunaden for å stase meg opp til vitnemålsutdeling med resten av avgangskullet. Jeg vant til og med stipend. Slik et stilig avskjed da gitt. Dagen etter den offisielle avslutningen av videregående, startet sommerens første eventyr med jentetur til Kreta. Ei uke med sol, mythos, gyros og moro med Mathilde, Marie og Andrea var akkurat det jeg trengte for å pangstarte sommeren. Dessuten blei jeg så solbrent at det nesten var imponerende. 4. juli var ikke bare USAs nasjonaldag, det var også dagen hvor veilederen min fra SONOR ringte meg på jobb og kunne informere om at jeg offisielt var student ved Goldsmiths University of London. Og jeg bare "å ja", for det er alltid det jeg svarer når jeg ikke skjønner en dritt. På kvelden feiret vi mest Mathildes 19årsdag og litt meg, bare litt. Juli fortsatte med fine sommerdager og festivaler. Først ut var Stavernfestivalen hvor høydepunktet ble svenske The Royal Concept allerede den første festivaldagen. Den andre festivaldagen undervurderte jeg min toleranse for kombinasjonen gloheit sol og kartongvin, men det har vi vel alle gjort på et tidspunkt i livet. Helga etter Stavern var det tid for Slottsfjell, øl, venner, Kastell og teltliv. Dette er en kombinasjon jeg tolerer veldig godt, og festivalen ble like fin som jeg hadde forventa i forkant. Den måtte den jo egentlig bare bli når hver dag startet med å hoppe i havet, fortsatte med vors i seilbåten til Mats før konsertopplevelser på fjellet, og ble avsluttet med DJ-sets, dansing og øl på Kastellnatt. Bits & bobs fra resten av juli som jeg egentlig ikke husker en dritt av fordi jeg enten var på jobb eller dro nytte av at sola for en gangs skyld ofret noen stråler til stakkars Norge. August kom samtidig som flere av venna dro. Ei litta reality check på a mor der, typ "shit, nå stikker alle, snart er det din tur, di gamle sjøkrabbe". Så jeg klamret meg til restene av sommeren med festivaler og gode venner. I starten av august fyrte Frida og jeg opp "Cadillac Girl" på bilstereoen og tok fatt på veien mot Oslo, Helle og Øyafestivalen. Hovedattraksjonen for vår dag og vårt første møte med Øya var The National. Dessuten så vi både Kråkesølv og Emilie Nicholas, og ble nesten mettet på god musikk, sen augustsol og øl i godt selskap på en grassflekk. Men bare nesten, for sånt noe kan man egentlig aldri få nok av. I alle fall ikke jeg. Senere i august var det Toyota'n til Metty som tok Metty, Annikken og undertegnede med på den 10 timer lange ferden mot Trondheim og Pstereo-festivalen. Muligens den beste slutten sommeren kunne få ettersom helga i Trondheim kunne by på både bursdagspiknik i parken, reunion med Larviksvenner og ikke minst Biffy Clyro live. De gutta der kan spille i bar overkropp til de er 80 år gamle og fortsatt rocke dritten ut av hvem som helst. Resten av august jobba jeg for å tjene til livets opphold før det plutselig ble september og den store flytte-hjemmefra-dagen nærmet seg med en flodhests tunge skritt. Selv var jeg tom for ord og følelser rundt det hele, og sleit med å forstå hva som får et menneske til å slutte i en jobb man digger, pakke ned et pikerom man føler seg hjemme i, og forlate alle man er glad i til fordel for noe annet. Mandag 8. september kom omsider, uansett hvor mye jeg hadde prøvd å løpe vekk fra den dagen i drømmene mine om natta. Det føltes som å se seg selv utenfra da jeg tok den litt rare avskjedsklemmen med mamma på trappa i Larvik og til slutt endte opp foran min egen leilighet i London med pappa og tre kofferter på slep. Heldigvis tok det ikke mange dagene før jeg slo meg til ro i et nytt hjem med nye omgivelser og samboere. Under freshers week var nok ikke jeg den som deltok på flest arrangementer, men i alle fall nok til at jeg møtte og fikk de vennene jeg har i London den dag i dag. På forhånd hadde jeg sagt til meg selv at det var greit så lenge jeg hadde noen å være med, selv om det ikke nødvendigvis var sisters by heart. Jeg er så uendelig glad for at jeg tok feil der, og kan ikke uttrykke sterkt nok hvor takknemlig jeg er for å ha snublet over et knippe jenter som jeg føler meg så komfortabel og har det så gøy med. Samme dag som skolen begynte fikk jeg mitt første besøk i London av Mathilde, Tine, Sarah og Emma. Det var jaggu godt å se de selv om det bare var tre uker siden sist, og denne sjela hadde ikke vondt av venninnetid, konsert og litt utforsking av byen. Innledet oktober med å gå fra dette: Til dette: I flere år var det lange håret identiteten min, og jeg var lei av å gjemme meg bak lokker så lange at jeg til slutt kunne tørka meg i ræva med det om jeg hadde hatt lyst. Så det var bare å få klipt av over halve hestehalen helt spontant en ettermiddag. Beste avgjørelsen jeg har tatt på lenge. En blir så voksen av å klippe av seg alt håret. Resten av oktober gikk til å søke opp annenhvert ord i pensum på Google Translate, Norgessavn, konserter, brev og oppvask. Også var Rikke og jeg turister i egen by;))) November startet med lyden og synet av blekk som merket kroppen min for alltid - til mammas store fortvilelse og min store glede. Jeg angrer ikke så mye som ett sekund, og kan fortsatt ta meg selv i å stirre lenge på den bare fordi jeg synes den er så sjukt fin og kul. Hvis noen skulle finne på å tatovere seg i London en gang, så dra til Extreme Needle i Covent Garden. Hyggelige folk og høy hygienefaktor. Hurramegrundt for det. Helgen etter tilbragte Oda og jeg tilsammen 20 timer på buss og ferje for å tilbringe i alt 36 timer i Amsterdam. På disse timene rakk vi å gå så mye at beina nesten datt av, for ikke å snakke om å gå oss vill (hver gate leder til en kanal som ser helt føkkings lik ut), sove i en seng bak en gjemt bokhylle, dra på sexmuseum, spise mat, lukte på ost og sjokolade, og rett og slett bare være. Sånn bortsett fra at vi nesten frøys i hjel, så falt jeg pladask for Amsterdam. De 36 timene var liksom bare en smakebit av byen, og jeg gleder meg til å en dag dra tilbake med litt bedre tid og litt flere ting på agendaen. I midten av november kom mamma og pappa på et lenge etterlengtet besøk sånn at de kunne spandere øl, mat og ny bukse på meg. Og nye sko. De veit ikke pappa om, men det er helt greit. Det er ikke sånt som fedre skal vite egentlig. Det var hyggelig med besøk altså, innmari hyggelig. Ellers kunne den siste høstmåneden by på konserter, kalde høstkvelder og ikke minst feiring av mitt nittende år som menneske. Sistnevnte var innmari stas, nesten så det var morsommere å fylle 19 enn 18. Jeg fikk så sjukt mange fine hilsener, gaver og brev i posten, og ikke minst ble feiringen med jentene mine her i London et av høstens store høydepunkt for min del. Jeg var både overveldet og rørt. Selve bursdagsdøgnet entret jeg i regnet mens jeg løp over gata for å kjøpe nattmat i en pølsevogn på tidenes mest lugubre gatehjørne i Islington. Det er noe med meg og all denna sjarmen. Det tar liksom aldri slutt. Etter en så fin november, var det desember sin tur til å, tradisjonen tro, avslutte året. Oda inviterte i den anledning inn til juleverksted i vårt hjemmekoselige kjøkken. Hjemmelaget mulled cider og grøt ble fortært, pepperkaker ble bakt og kort laget. En riktig fin julekveld som ble avsluttet på The Old Queen's Head i Islington, en av mine favoritter i London så langt. Dessuten inviterte Rikke til thanksgiving-middag hos seg fordi hu er veldig amerikansk av seg;))) Så dro jeg hjem på en spontantur en uke før min planlagte hjemkomst. Danseforestilling, julebord og reunions sto på planen før jeg måtte returnere til London for siste innspurt på universitetet. Den siste uka bodde jeg omtrent på laben og druknet sorgene mine i te. Kvelden før nok en avreise til Norge var Oda og jeg på Bombay Bicycle Club-konsert og det var <3333333 Så var det bare å få dratt med seg julegaver, klær og meg sjæl over dammen nok en gang for å jobbe, feire jul og være sliten. Det er mulig jeg bare hadde for høye forventninger til det å komme hjem til jul, men det ble liksom ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg hadde det kjempefint i ny jobb, julaften ble en fin kveld, mamma og pappa kjefta nesten ikke på meg, og det var uendelig godt å se alle igjen/ta farvel med de jeg ikke ser før sommeren igjen. Samtidig sov jeg forferdelig dårlig om nettene og var sliten de resterende timene av døgnet jeg ikke jobba. Det er sikkert sånn for alle etter den første tida med store forandringer, men likevel føler man seg så alene om det. Jeg hadde en fin jul altså, misforstå meg rett. Avslutningen av året ble feiret med alle jentene og masse mat før turen gikk videre til fest hos Kristin med mange fine folk. Og så var det plutselig 2015 og nok en gang entret jeg et nytt år stilløst. Fader heller, dette ble altfor langt og detaljert. Men jeg har tilgode å klare og "kill my darlings" som det heter på journalistikkspråket;) Jeg har faen meg skrivi på denne teksten i en uke nå.
Hva skal man liksom konkludere med til slutt? 2014 glemmes nok ikke med det første i alle fall. Litt teit, mest bra og masse kjærlighet. Det sier jeg meg fornøyd med, jeg. |
Anna Nor SørensenLarvik/London. 21. Archives
September 2017
Categories |