Hallo fra Larvik, Norge. Fra senga på mitt gamle pikerom for å være spesifikk.
Enda så mye jeg elsker London, og enda så mye gøy og nytt den byen har gitt meg denne terminen, så skal jeg være den første til å innrømme at det er deilig å være hjemme igjen. Alle mennesker har flere sider ved seg selv, og nå var det en del av meg som trengte litt fjell, stillhet, å kjøre bil, Bremykt-smør, og en klem fra både mamma, pappa og lillebror. Sistnevnte har forøvrig vokst seg halvannet hode forbi meg, og etter noen dager på hytta har jeg pent måtte innse at de dagene hvor jeg var bedre enn han på ski, de er forbi.
Her er noen bilder fra den siste tiden i London før jeg dro hjem. Litt mange bilder av meg.
Enda så mye jeg elsker London, og enda så mye gøy og nytt den byen har gitt meg denne terminen, så skal jeg være den første til å innrømme at det er deilig å være hjemme igjen. Alle mennesker har flere sider ved seg selv, og nå var det en del av meg som trengte litt fjell, stillhet, å kjøre bil, Bremykt-smør, og en klem fra både mamma, pappa og lillebror. Sistnevnte har forøvrig vokst seg halvannet hode forbi meg, og etter noen dager på hytta har jeg pent måtte innse at de dagene hvor jeg var bedre enn han på ski, de er forbi.
Her er noen bilder fra den siste tiden i London før jeg dro hjem. Litt mange bilder av meg.
Sånn bortsett fra besøk, konserter og annet festlig i storbyen siden sist, har jeg hatt vondt i hodet i snart syv uker. Sånt blir jo naturligvis svært frustrerende for en student som er avhengig av å gjøre oppgaver på dataen. Heldgivis fikk jeg gjort ferdig portføljen min i journalistikk i tide, så fredag før påske feiret jeg med en øl alene i leiligheten mens jeg gjorde nok et tappert forsøk på å pakke. Det sier litt om hvor dårlig jeg faktisk er når den tyngste kofferten min som kunne veid opptil 20 kg, bare veide 14 kg. Og jeg som trodde jeg måtte betale i dyre dommer for overvekt til RyanAir. Note to self: kjøp en vekt til kollektivet.
Det jeg ikke har av pakkeskills tar jeg riktig nok igjen på å være et rutinert sikkerhetskontrollmenneske. I det siste har jeg skjerpet meg skikkelig og prøvd å være tolerant mot alle mennesker, til og med de som går i sikk sakk på gata. Men folk med flytende elementer liggende rundt i håndbagasjen som begynner å pakke om PÅ båndet i sikkerhetskontrollen?! Gå. Ut. Av. Køen. Og. Hent. En. Jævla. Pose.
Vel hjemme ble jeg overfalt av hele familien med klemmer. Deretter ble pappa sint på Per fordi han brukte lang tid på å hente noe i bilen, og mamma spurte om jeg kunne støvsuge kjøkkenet. Lite visste jeg i forkant at det var disse tingene som skulle gi meg den “ah, it’s good to be home”-følelsen som alle får i filmer når de slipper koffertene sine ned på bakken foran villaen i et lake district i USA. Et mørkegrått hus i kystbyen Larvik er vel omtrent det samme.
Jeg rakk én god gammeldags taco, én natt i egen seng og én lang dusj før jeg pakket nok en bag, plukka opp Helle og dundra opp til hytta på Gaustablikk. Jeg hadde ikke vært der på over ett år, og det var lite som slo fyr i peisen, pappas mat og en høneblund på sofaen etterfulgt av kortspill og ei litta tår rødvin i glasset. Rødvin fikk jeg faktisk ikke sansen for før i fjor, noe som vil si at jeg ikke har peiling, så da jeg sto i taxfree’n på flyplassen og ingen med ekspertise tok telefonen, så valgte jeg bare en kartong det sto “God Påske" på til 229 kr. Og denne historien, folkens, er et symbol på hvordan jeg tar meg frem i livet generelt.
Det jeg ikke har av pakkeskills tar jeg riktig nok igjen på å være et rutinert sikkerhetskontrollmenneske. I det siste har jeg skjerpet meg skikkelig og prøvd å være tolerant mot alle mennesker, til og med de som går i sikk sakk på gata. Men folk med flytende elementer liggende rundt i håndbagasjen som begynner å pakke om PÅ båndet i sikkerhetskontrollen?! Gå. Ut. Av. Køen. Og. Hent. En. Jævla. Pose.
Vel hjemme ble jeg overfalt av hele familien med klemmer. Deretter ble pappa sint på Per fordi han brukte lang tid på å hente noe i bilen, og mamma spurte om jeg kunne støvsuge kjøkkenet. Lite visste jeg i forkant at det var disse tingene som skulle gi meg den “ah, it’s good to be home”-følelsen som alle får i filmer når de slipper koffertene sine ned på bakken foran villaen i et lake district i USA. Et mørkegrått hus i kystbyen Larvik er vel omtrent det samme.
Jeg rakk én god gammeldags taco, én natt i egen seng og én lang dusj før jeg pakket nok en bag, plukka opp Helle og dundra opp til hytta på Gaustablikk. Jeg hadde ikke vært der på over ett år, og det var lite som slo fyr i peisen, pappas mat og en høneblund på sofaen etterfulgt av kortspill og ei litta tår rødvin i glasset. Rødvin fikk jeg faktisk ikke sansen for før i fjor, noe som vil si at jeg ikke har peiling, så da jeg sto i taxfree’n på flyplassen og ingen med ekspertise tok telefonen, så valgte jeg bare en kartong det sto “God Påske" på til 229 kr. Og denne historien, folkens, er et symbol på hvordan jeg tar meg frem i livet generelt.
Eksempelvis da jeg forrige mandag spente på meg langrennsskia for første gang siden ungdomsskolen. Ikke nok med at jeg la skam over hele Gaustablikk og alle langrennsentusiastene som befinner seg der, men jeg måtte også innse at alle turene til Solobua og Strutåsen på Blefjell i min barndom var fullstendig forgjeves. Jeg skal likevel ha for forsøket, og for at skidressen fra ungdomsskolen fortsatt passer. Riktig nok litt strammere nå enn da.
Dagen etter satte jeg langrennsskia tilbake på hylla, og erstattet de med slalåmskia. En gren jeg føler meg langt mer komfortabel med til tross for at det var sånn jeg brakk beinet første gang for fem år siden. Nå synes nesten ikke arrene lenger og selv om jeg fortsatt er litt redd i bakken og ikke slenger meg ut i skogsløypene slik jeg en gang gjorde, så er det omtrent ingenting som kan erstatte lyden av ski som skjærer gjennom nypreppa løyper, sol i ryggen og følelsen av at beinet som for noen år siden var knekt i to, nå er fullt restituert.
Jeg tror Helle koste seg like mye som meg med noen dager til fjells. Kanskje ikke så vanskelig når alt frøkna trenger er noe godt i glasset;0))) og litt strikketøy for å ha det bra. Vi skravla høll i huet på hverandre, sang Disney-sanger og Robin Stjernberg i bilen, hadde lættis (mest av meg, og ikke med meg), og så Unbroken. Creds til Angelina Jolie for regien av en virkelig bra film, for ikke å snakke om håpet jeg får for mitt eget vedkommende når jeg ser hvordan Jack O’Connell har blomstret siden hans dager i Skins. Å gå fra å være den ekleste TV-seriefiguren i manns minne til d.e.i.l.i.g. krigshelt på et par år… hvem veit hva det kan bli av meg altså.
Resten av påska gikk med til det samme gamle jeg har pleid å gjøre i Larvik: ha lættis.
Og nå sitter jeg egentlig bare her og tenker over livet mitt. Jeg skal være hjemme til langt uti mai fordi jeg kun har to oppgaver som kan gjøres hjemmefra igjen på skolen. Og fordi jeg er blakk som ei kirkerotte. Jeg husker ikke sist jeg hadde under 1000 kr innen rekkevidde, men det er altså meg. Blakke-Anna.
Men jeg tror egentlig det er greit, jeg. Å kjenne litt på kontrastene i livet. Mamma og pappa hadde dessuten ikke særlig stor tro på forretningsidéen min om å selge fingerheklede skjerf, så jeg får nesten bare prise meg lykkelig for at Eline har tatt meg under sin favn og lar meg jobbe i skobutikken inntil videre.
Så det er meg i ukene fremover altså. Skoselger på deltid, DJ i bilen på fritid, og blakk og vondt i hodet på heltid. Et balansert liv. Ganske greit for en som alltid er litt i ubalanse.
Så det er meg i ukene fremover altså. Skoselger på deltid, DJ i bilen på fritid, og blakk og vondt i hodet på heltid. Et balansert liv. Ganske greit for en som alltid er litt i ubalanse.