"Feeling confused yet?" spurte seminarlederen. Ingen sa noe. Vi bare nikket nervøst hele gjengen.
"That's good, that's what we're here for."
Etter kun tre uker med faget "Psychology, Subjectivity and Power" har jeg aldri vært lenger fra Platos formaning om å kjenne deg selv. Jeg har gått fra å føle at jeg er alt, til å være fullstendig overbevist om at jeg ikke er noen ting som helst. Jeg er jo kun en konstruksjon. En brikke i et puslespill drevet av kapitalisme. Et resultat av alle andre. Eller er jeg det?
Hvem er jeg og når er jeg egentlig meg selv?
"That's good, that's what we're here for."
Etter kun tre uker med faget "Psychology, Subjectivity and Power" har jeg aldri vært lenger fra Platos formaning om å kjenne deg selv. Jeg har gått fra å føle at jeg er alt, til å være fullstendig overbevist om at jeg ikke er noen ting som helst. Jeg er jo kun en konstruksjon. En brikke i et puslespill drevet av kapitalisme. Et resultat av alle andre. Eller er jeg det?
Hvem er jeg og når er jeg egentlig meg selv?
Er jeg meg selv når jeg er helt alene? Når ingen følger med på hva jeg gjør eller hvordan jeg gjør det. Når ingen andre kan ha en mening om meg.
Er jeg meg selv når jeg i ti uker på rad sitter i det samme seminaret uten å si et eneste ord? Er jeg meg selv når jeg har noe å si, men er for redd til å åpne munnen? Eller er jeg meg selv når ordene fosser ut akkompagnert av dramatiske håndbevegelser?
Er jeg meg selv når jeg står på en scene foran et publikum? Er jeg meg selv når jeg er med foreldrene mine som har fulgt meg helt siden mitt første åndedrag? Eller er jeg meg selv når jeg er med venner og vi snakker åpent om sex og usikre fremtidsplaner mens vi skjelver av fylleangst og gråter av latter?
Medelevene i seminaret, publikumet, foreldrene og vennene mine - alle disse menneskene lurer nok på akkurat de samme tingene som meg, og føler seg like alene om det som jeg gjør. Vi er alene sammen. Og det synes jeg egentlig er litt rart. Hvordan vi klarer å finne hverandre når vi så vidt klarer å finne oss selv.
Er jeg meg selv når jeg i ti uker på rad sitter i det samme seminaret uten å si et eneste ord? Er jeg meg selv når jeg har noe å si, men er for redd til å åpne munnen? Eller er jeg meg selv når ordene fosser ut akkompagnert av dramatiske håndbevegelser?
Er jeg meg selv når jeg står på en scene foran et publikum? Er jeg meg selv når jeg er med foreldrene mine som har fulgt meg helt siden mitt første åndedrag? Eller er jeg meg selv når jeg er med venner og vi snakker åpent om sex og usikre fremtidsplaner mens vi skjelver av fylleangst og gråter av latter?
Medelevene i seminaret, publikumet, foreldrene og vennene mine - alle disse menneskene lurer nok på akkurat de samme tingene som meg, og føler seg like alene om det som jeg gjør. Vi er alene sammen. Og det synes jeg egentlig er litt rart. Hvordan vi klarer å finne hverandre når vi så vidt klarer å finne oss selv.
Tenk at tre uker med psykologi kan sette så fyr på hjernen din. Jeg var lenge i tvil på om det å ta denne modulen ville være noen god idé i utgangspunktet. Jeg har vel kanskje ikke hatt det sunneste året mentalt sett, dog det i seg selv nok kan være sunt å gå gjennom sett fra et annet perspektiv.
Sannheten er at jeg bare var redd. Selv om det ikke er bare-bare. Jeg var redd for hva som kom til å møte meg, for at det kom til å trigge de tankene som til tider kveler meg og etterlater meg enda mer forvirret enn jeg allerede er.
Å være redd for noe er kanskje det jeg er mest redd for av alt. Jeg vil være fryktløs. Kan jeg være begge deler? Kan jeg være både redd og fryktløs, og likevel være meg?
Mitt verst tenkelige scenario er å sitte i for eksempel et jobbintervju og få denne replikken slengt i fregnetrynet:
”Så…
*vedkommende kikker ned på CV’en min (et stykke papir som under produksjonsprosessen har gitt meg både skrivesperre, angst og dårlig selvtillit)*
…Anna, hvem er du? Hvem er Anna Nor Sørensen?”
Spør du meg, så spør jeg deg.
Ifølge en personlighetstest jeg tok for noen uker siden kan jeg i alle fall skilte med at jeg er "høyst ekstrovert". Et hypersosialt krek som bør vurdere å roe seg ned før folk går drittlei.
”Jo, nå skal du høre Mr Jobbintervju, jeg er sjukt utadvendt. Jeg er til og med the life of the party. Jeg tar en del plass og krever en del oppmerksomhet. Jeg er veldig sosial og stifter lett nye bekjentskap.”
Sannheten er at jeg bare var redd. Selv om det ikke er bare-bare. Jeg var redd for hva som kom til å møte meg, for at det kom til å trigge de tankene som til tider kveler meg og etterlater meg enda mer forvirret enn jeg allerede er.
Å være redd for noe er kanskje det jeg er mest redd for av alt. Jeg vil være fryktløs. Kan jeg være begge deler? Kan jeg være både redd og fryktløs, og likevel være meg?
Mitt verst tenkelige scenario er å sitte i for eksempel et jobbintervju og få denne replikken slengt i fregnetrynet:
”Så…
*vedkommende kikker ned på CV’en min (et stykke papir som under produksjonsprosessen har gitt meg både skrivesperre, angst og dårlig selvtillit)*
…Anna, hvem er du? Hvem er Anna Nor Sørensen?”
Spør du meg, så spør jeg deg.
Ifølge en personlighetstest jeg tok for noen uker siden kan jeg i alle fall skilte med at jeg er "høyst ekstrovert". Et hypersosialt krek som bør vurdere å roe seg ned før folk går drittlei.
”Jo, nå skal du høre Mr Jobbintervju, jeg er sjukt utadvendt. Jeg er til og med the life of the party. Jeg tar en del plass og krever en del oppmerksomhet. Jeg er veldig sosial og stifter lett nye bekjentskap.”
Samtidig som det er sannheten, er det også en løgn. I mange situasjoner i livet er jeg det stikk motsatte. Jeg er ikke alltid utadvendt. Jeg kan også være reservert og innesluttet. Stille. Føle meg utilpass i en sosial sammenheng og gå derfra uten å ha blitt kjent med noen. Jeg kan føle meg usynlig og liten. Og jeg kan til og med like å ha det sånn, da er vel det også meg? Jeg hater at jeg skal høre til den ene eller den andre siden av en binær.
Enten er man snill eller slem. Homofil eller heterofil. Gutt eller jente. Populær eller upopulær. Talentfull eller talentløs. Suksessfull eller mislykket. Og så videre. Hele tiden lar vi oss definere av egenskaper og beskrivelser. Hvorfor kan man ikke bare… være?
Personlig er jeg verken det ene eller det andre. Jeg er alt jeg er. Og det er som oftest mye, noen ganger lite. Noen ganger ingenting i det hele tatt.
Det viktigste er at jeg lever. Noen ganger bare eksisterer. At jeg er. Hvem det er veit jeg ikke. Kanskje jeg finner det ut.
Først skal jeg ha syv uker til med psykologi som vil lede meg enda lenger vekk fra et svar.
Enten er man snill eller slem. Homofil eller heterofil. Gutt eller jente. Populær eller upopulær. Talentfull eller talentløs. Suksessfull eller mislykket. Og så videre. Hele tiden lar vi oss definere av egenskaper og beskrivelser. Hvorfor kan man ikke bare… være?
Personlig er jeg verken det ene eller det andre. Jeg er alt jeg er. Og det er som oftest mye, noen ganger lite. Noen ganger ingenting i det hele tatt.
Det viktigste er at jeg lever. Noen ganger bare eksisterer. At jeg er. Hvem det er veit jeg ikke. Kanskje jeg finner det ut.
Først skal jeg ha syv uker til med psykologi som vil lede meg enda lenger vekk fra et svar.