Først vil jeg starte med å dele to utdrag fra dagboka mi med dere som måtte finne på å lese akkurat nå. De er begge ganske rotete, men de er i det minste ekte. Kanskje de skaper forvirring. Kanskje noen, i likhet med mamma, vil lure på om alt er bra med meg. Mest av alt håper jeg noen leser og puster lettet ut fordi man ikke var alene likevel.
01.02.2016:
“Da jeg var liten gledet jeg meg til å bli voksen. Jeg var så nysgjerrig på hva det innebar. Hvordan ville det føles? Når kom det til å skje? Ikke sånn her. Ikke nå.
Jeg er så lei av å være lei av meg selv. Det føles som om jeg alltid blir skylt over av en flodbølge. Saltet svir i øynene. Vannet blokkerer luftveiene. Jeg klarer det ikke. Og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Når blir det bedre? Eller gjør det egentlig noen gang det?
Jeg har aldri følt meg fjernere fra meg selv. Den jenta gjemmer seg for meg. Jeg aner ikke hvor. Eller hvordan jeg skal finne henne. Jeg vil så gjerne klare det selv. Sånn som jeg alltid har gjort.”
02.02.2016:
“Jeg begynner å innse at man mest sannsynlig aldri finner svaret på så veldig mye. At vi, eller i alle fall jeg, kommer til å stille spørsmålstegn ved alt helt til jeg takker for meg. Akkurat nå er det ingen ting som gir mening oppe i hodet mitt. Jeg prøver å samle og sortere tankene mine. Sette ord på dem så de blir litt enklere å håndtere. Jeg tror kanskje det er litt sånn med meg, at selv de enkleste ting noen ganger blir veldig vanskelige.
Meg selv er den personen jeg savner aller mest akkurat nå, men jeg veit jo ikke en gang hvem det er. Eller hvorfor denne personen har forlatt kroppen min. Om det er en grunn til det eller om det bare er meg som vokser opp. Eller om jeg faktisk har mistet meg selv. Jeg aner ikke. Og jeg veit ikke om jeg vil vite det heller. Alt jeg veit er at det kan hende hjernen min sprenger snart.”
Nå veit jeg ikke med det lenger. Jeg har blitt hun som utsetter å ta dansetimer på et nytt sted fordi hun er redd for å være for dårlig. Hun som ikke melder seg inn i en ny teatergruppe fordi hun ikke tør å spille teater på engelsk. Hun som ikke en gang gidder å begynne og skrive en setning fordi hun føler at hun ikke har noe å komme med. (Skjønte ikke før nå hvor godt det føltes å skrive disse tingene svart på hvitt).
Jeg bare føler ikke at jeg oppnår noen ting for tiden. Jeg veit ikke hvor jeg er på vei eller hva det er jeg driver med. Så kan man godt argumentere for og i mot, men det fjerner ikke tankene i hodet mitt med det første. Det er så lett å skylde på noe annet når man føler på ting som dette, og jeg stiller ofte meg selv spørsmål som “Hadde det vært annerledes om jeg flyttet et annet sted en London?” eller “Hvorfor studerer jeg det jeg gjør når jeg ikke er 100 % sikker på at det er det jeg vil en gang?”
Det er ikke London eller studiet som er grunnen til at jeg tidvis er drittlei av meg selv. Om ikke annet er disse faktorene mye av grunnen til at jeg nå befinner meg i en slags konfrontasjon med meg selv. Og der har vi vel egentlig hele grunnen: det er meg. Det er meg som tenker så mye på alt jeg vil gjøre, men ikke har gjort. Alt som burde skje, men som ikke har skjedd. Som tenker så mye på hvordan ting var og at de ikke er sånn lenger.
Det er jeg som burde ha meldt meg på de jævla dansetimene da jeg begynte å savne dansen for nesten to år siden. Det er jeg som burde ha skjønt nå at man ikke trenger å oppnå noe hele tiden for å være i utvikling. Det er jeg konstant uansett, med hver døde hudcelle som gjør et hårstrå på hodet mitt lenger eller hver nye fregne som titter frem på nesetippen min. Det er jeg som burde ha satt pris på at jeg i alle fall har disse lidenskapene i livet mitt som ikke bare driver meg, men også driver meg til vanvidd når alternativet hadde vært å ikke ha noen i det hele tatt. Det er jeg som burde ha skjønt alt dette for lenge siden, men som var for opptatt med å være redd for at alle skulle tenke at jeg var verdens største idiot.
Det med tanker er noe jeg har tenkt ganske mye på i det siste: dét og kroppen er de to tingene man aldri kan rømme fra. Og ingen av delene lærer man noe som helst nyttig om på verken barneskolen, ungdomsskolen eller videregående. Takk skal det norske skolesystemet jaggu ha likevel, for at jeg lærte hvordan man lager steinharde, smakløse scones og at sex er noe gutten gjør mot jenta, men ikke at strekkmerker er helt vanlig eller hvordan i all verden man takler sin første livskrise.
Det er i alle fall sånn jeg har følt det en stund nå, og denne følelsen har til tider vært så overveldende at jeg ikke har klart å kvele den eller snu den om til noe positivt. Jeg føler på en måte at jeg lever på utsiden av seg selv. At jeg ser dette mennesket utenfra og spør meg selv hvordan vi havnet her.
Misforstå meg rett altså, dette handler ikke om at jeg ikke har det bra og min intensjon med denne teksten er på ingen måte å klage. Jeg har det nemlig veldig bra, er glad og koser meg, men så er det denne indre konflikten som jeg føler holder meg igjen. Jeg har så mange spørsmål og så godt som ingen svar. Det skremmer meg noe vanvittig.
Så nå står jeg her da, ansikt til ansikt med denne flodbølgen av skremmende ting jeg ikke helt klarer å sette ord på. Egentlig tror jeg den allerede har begynt å skylle over meg, og jeg kan a) drukne i denne metaforiske flodbølgen eller b) prøve så godt jeg kan å holde hodet over vann til bølgen er forbi. Som med alle andre bølger vil denne også passere. Det er tross alt så godt som fysisk umulig for en bølge å vare for alltid.
For øyeblikket har jeg kanskje et halvt øye over vann. Innen en ubestemt tidsperiode skal jeg derimot ligge på ryggen og flyte bekymringsfritt. Ikke for alltid, men til neste bølge kommer. Jeg føler i alle fall at noe kommer til å skje. At gode ting venter. At min tid kommer. For det har Håkan Hellström sagt, og in Håkan we trust. Ikke i dag, mest sannsynlig ikke i morgen, heller tvilsomt at det blir neste uke, men en dag.
Spørsmål er ikke like enkle som de en gang var, eller hva, folkens? Som da man var 5 og sto i butikken med pappa og spurte om man kunne få en is, og svaret enten var ja eller nei. 15 år senere står man i livet og lurer på hva som er meningen med det, men pappa kan ikke lenger svare, i alle fall ikke ja eller nei. Låta “Spørsmål” fra debutalbumet til NOHR (anbefales) oppsummerer dette ganske greit, og utdraget under har fått meg til å tenke en del i det siste:
“Kan det vær et spørsmål
som e det rætte svaret"
Jeg begynner nemlig å innse at det muligens ikke er meningen at jeg skal sitte her med noen svar på alle disse spørsmålene mine, men jeg tror det er viktig å stille seg dem likevel. Ingen har svaret på hvor jeg er på vei eller hvor jeg kommer til å ende opp, men veit dere hva folkens? Jeg skal komme dit. Og det skal jeg klare selv.