Jeg veit at mange døtre og sønner har feiret sine fedre på en langt mer ideell måte enn jeg har fått gjort i dag. Samtidig veit jeg også at noe av det beste du veit er når jeg skriver, så denne teksten er min gave til deg i år.
Vi er nok mange som synes at vi har verdens beste pappa. Det er lett å spy ut de ordene uten å forstå hvor teit det egentlig høres ut. Men selv om du kanskje ikke er hele verdens beste pappa, så er du min verdens beste.
Som jeg nevnte for deg i går, så var jeg og så He named me Malala på kino her om dagen, og det var et sitat fra faren som virkelig traff meg: “We’re like one soul in two bodies.” Og sånn er det nok litt med oss også.
Jeg har et veldig vagt minne fra jeg var liten, rett etter at Per var født, av at jeg sitter på skuldrene dine og du holder hendene mine. Jeg tror det var i akkurat det øyeblikket at vi knyttet det spesielle båndet vi har i dag. For selv om jeg ikke liker kategoriene “mammajente” og “pappajente”, så er jeg nok litt pappajente likevel. Det er i armkroken din jeg føler meg aller tryggest og det vil alltid være deg jeg sier i fra til når mobilen min blir stjålet eller havner i dass. “…så lenge det går bra med deg,” sier du alltid.
Du har så mye kjærlighet for meg at jeg lurer på hvor du får plass til å lagre den. Den litt småtjukke, dog sjarmerende magen din rommer ikke mer plass. Men det skjønner du vel når du står i baris og griller ribbe midt i juli.
Du har så mye kjærlighet for meg at det til tider stresser meg hvordan jeg skal gjøre meg fortjent til den. Likevel er det ikke så mye som skal til for å gjøre seg fortjent til din kjærlighet. Alt du krever er en klem, at jeg har det bra og at jeg forteller om dagen min. Selv om jeg gjorde eksakt det samme som i går. Du vil alltid at jeg skal fortelle om dagen min. Så lytter du. Du er veldig flink til å lytte, men du avbryter også veldig mye når du blir engasjert. Og når du blir engasjert får du en sånn bekymring i stemmen din. Akkurat som om du er redd for at beskjeden i det du sier ikke skal nå frem. Samtidig er du et av de mest bekymringsfrie menneskene jeg kjenner. Du spankulerer gjennom livet i et bedagelig tempo som hadde irritert enhver London-beboer, men som minner meg på hvor jeg kommer fra og at jeg må huske å puste. Huske å absorbere det som skjer rundt meg akkurat her og nå.
Jeg husker du sa til meg på konfirmasjonen min at den første gangen du holdt meg i armene dine, så var du aller mest overrasket over hvordan man kunne være så glad i noen man aldri hadde møtt før. Det kan nok til tider være den kjipe delen med å være forelder, at man omtrent må være glad i barna sine. Det gjør meg så stolt at jeg kan være glad i deg, ikke fordi jeg må, ikke fordi du er pappaen min. Men fordi jeg vil og fordi du er den du er.
Du er omsorgsfull, ærlig, spontan, eventyrlysten, reflektert, klok og løsningsorientert. Du er også litt susete, rotete og bombastisk, men jeg tror grunnen til at jeg også liker de sidene er fordi jeg kan skylde på at er deg jeg har arvet det fra.
Takk for at du har ledet vei, men latt meg gå på egenhånd.
Takk for at du velger å være stolt av de tingene jeg gjør riktig fremfor å være skuffet over de tingene jeg gjør feil.
Takk for at du støtter meg i valgene mine og gjør drømmene mine mulige å oppnå.
Det er mange som bærer pappatittelen, men ikke alle som gjør seg fortjent til den. Det gjør du og det synes jeg du skal være veldig, veldig stolt av.
Savner deg og gleder meg til å se deg igjen.
Klem fra din verdens beste datter (du har ingen andre å velge i, så da får den nesten bli meg).